Med Birgitta til Berlin


Og plutselig kommer inspirasjonen..

Svenske Birgitta Birgersdotter (1303 – 1373), kanonisert i 1391, har fascinert, inspirert, provosert og lokket mennesker i 700 år. Lokket blant annet til hengivenhet, klosterliv og pilegrimsvandringer. Hun er Europas skytshelgen, i tillegg til skytshelgen for alle pilegrimer. Nå drar jeg sammen med henne til Berlin. Det tomme setet ved siden av meg på flyet er ikke så tomt som det ser ut. Der sitter en gigant som har satt så kraftige spor at 700 år ikke har kunnet viske dem vekk. Hva er det ved henne som berører deg så sterkt? Spurte de to kvinnene jeg kom i snakk med i kaffebaren på flyplassen. Det første ordet som dukker opp er KRAFT.

Da jeg var tenåring var hest alt. Hver dag etter skolen direkte til stallen. Kurs, konkurranser, sprang og dressur. Innehaveren av stallen sa en dag: hvis hester hadde kjent til sin egen kraft, hvis de selv visste hvor sterke de var, hadde vi aldri kunnet stenge dem inne bak gjerder, fått dem til å dra ploger og hoppe over hinder på kommando.

Birgitta kjente sin kraft. Ikke for at hun mente den var hennes bare:
”O Härre, allsmäktige Gud, jag vet att jag har allt från dig”.

Men hun kjente den og hun brukte den. Ikke for å behage, men for å rydde opp. Lot seg ikke stoppe av verdslige begrensninger. Selv om embetsmenn og kirkens maktfyrster forsøkte å stoppe henne durte hun frem med sine oppdrag, som hun mente kom direkte fra Gud. For eksempel oppdraget å få paven tilbake fra Avignon til Roma.

Antagelig er det slik at Birgitta setter mitt eget liv i perspektiv. Får meg til å tenke over i hvilken grad jeg selv er dedikert til det jeg opplever som levende og sant. Får meg til å se hva jeg lar meg stoppe av, hvor lett jeg kan gi opp. Å legge ut på en to år lang vandring fra Sverige i 1349, samme år som svartedauden bryter ut, gjennom et pestherjet Europa til Roma som var rasert av jordskjelv. Med følge. Slå leir, lage mat, bryte opp, gjøre sine toaletter. Hele veien drevet av en kjærlighetsglød som ikke lot seg kue eller begrense av noen form for øvrighet. Jo, det gir perspektiv. Gjetter at hennes sosiale posisjon reddet henne fra både bål, galge og øks.

Forrige sommer ble det turné opp Gudbrandsdalen med nyinnspilte bønner etter denne kraftkilde hellige Birgitta. Under hver konsert tenkte jeg: her kunne det kommet inn kor. Og her. Enda flere kunne fått oppleve den bakenforliggende styrken som presser seg frem gjennom ordene. Nå sitter jeg på flyet til Berlin til et to ukers skriveopphold, med en imaginær medpassasjer, for å gjøre dette mulig. Skrive inn korpartier. Koret skal få representere hennes følge på vandringen til Roma.

Borre Vocale i Horten vil være med på prosjektet. Kor i Leikanger, Luster og Aurland vil også. Og selvfølgelig – de to jeg kom i snakk med i kaffebaren nettopp synger i kor i Kolbotn og ville absolutt vite mer.
Javel August Strindberg, du kalte Birgitta «En härsklusten, äresjuk kvinna». Det er klart. Noe skal det hete når kraften bryter løs uten respekt for det vedtatte.
Fortsettelse følger.

Legg igjen en kommentar Share

Legg igjen en kommentar