Kaospassasjer

Det blir ikke alltid som man har tenkt seg.

Jeg så virkelig fram mot denne helgen. Barnebarn og sønn på besøk. I ny bolig. Nytt liv med strender i gåavstand, havutsikt, isbutikk rundt hjørnet og tax-free i skapet. Kunne nesten ikke vente. Nede i ene hjørnet av bildet jeg hadde malt av den stundende helgen var bare henting og montering av to stk. hvitevarer. Ordet ”bare” hører ikke hjemme i den forrige setningen. Hjørnet, viste seg, skulle fylle hele bilderuten.

For en som med stor flid både har forsøkt og klart å unnvike jordiske forpliktelser og bindinger er det ikke bare bare å skulle eie komfyr, kjøleskap, vaskemaskin og oppvaskmaskin. Ikke bare bare å klare seg uten heller. Nå var jeg klar for å komplettere den nye tilværelsen som stod med gapende hull til oppvaskmaskin.

Hva var livet uten finn.no! Snart har jeg to stk. hvitevarer på hånden. Bil er lånt og bæremannskap, dvs sønn, velvillig. Farmor er barnevakt mens det kjøres og hentes på kryss og tvers i Vestfold. Jeg fantaserer om å fylle oppvasken fra de siste dagene i det nye familiemedlemmet som snart skal stå ferdigmontert og fungerende i mitt kjøkken.

Koblingene passer ikke.

Nå er ikke vi de som gir opp ved første hinder. Biltema ligger kun en drøy mil unna og stranden går ingen steder. Barna springer jublende på blanke gulvflater i det enorme varehuset mens arvingen leter etter rett størrelse på overganger og koblinger. Det blir lagt leker, toalettbørste og en vindusvisker i handlevognen, så tiden er ikke bortkastet.
Der! Da er vi klare og kan dra hjem. Med feil størrelse på koblingene viser det seg.
Den tålmodige sønn blir slått til ridder og rir på svart Citroen-hest tilbake til Biltema. Barna jubler i mellomtiden på i bakgården, med sklie og nyinnkjøpte ville dyr. Og lykken skal snart være ferdigkoblet og komplett. Det er så deilig å vite!

Jeg er ikke stolt over mine reaksjoner da koblingen igjen viser seg være feil.
Jeg trodde jeg hadde kommet lenger. At jeg var mer stoisk og zen. Så mye som jeg har meditert! Katastrofefølelsen tar over. INGENTING har noen gang fungert i mitt liv eller kommer noen gang til å gjøre det! Jeg betrakter det indre dramaet og klarer ikke ta styringen. Må bare forsøke å begrense skadene på omgivelsene. Barnas skjærende jubelrop er ikke lenger sjarmerende, men kniver i min mislykkede sjel.

Kvelden, som hadde stått i et lyserødt skjær, der jeg foran en tom oppvaskbenk skulle innta G&T med lav summing av jevnt arbeidende oppvaskmaskin i bakgrunnen, har gått i grus. Jeg bretter bitter og mislykket, med et liv som er i ferd med å gå til grunne, opp ermene og går i gang med oppvasken.

Oppsummering: kunne ikke være den farmoren jeg ville være. Klarte ikke være den mammaen jeg ønsker og kan være. Mistet kontrollen. Vel, slikt hender. Det er greit. Det går over. Trenger ikke være super perfekt hele tiden. Tilgir meg selv og senker skuldrene. Det kommer nye dager, nye kvelder og stranden ligger der. Solen går opp og solen går ned.
Og det beste:
Jeg har ringt rørleggeren!

Legg igjen en kommentar Share

Legg igjen en kommentar