Skal på kurs

«Det som skall till för att flyga är att modet är större än rädslan och vindarna gynnsamma» – Tove Jansson

I 15 har jeg holdt kurs. Sangkurs. Annonsert og fått påmeldinger. Coachet, lokket og dyttet. Vist vei med egne aktiviteter. For dette er mulig: Du kan stille deg opp foran mennesker, så og si kreve deres oppmerksomhet og påstå at du har noe å komme med. Og dermed, kanskje med skjelvende knær og en lett dirring på røsten, hevde din rett til et eget uttrykk, uansett alder, ferdigheter, sanghistorie og stemmekvalitet. Det er kraften som bor i deg og som vil komme til uttrykk som er interessant. Ikke alt det der andre, som idealer, stemmeomfang og låtvalg. Hvem er du oppi alt dette, er det som interesserer meg. Hvordan tar du i bruk deg selv og dine ressurser. I hvilken grad respekterer du det som til enhver tid er levende og urørt i deg og som lengter etter å kultiveres inn i ulike uttrykk.

Nå skal jeg selv på kurs.
Lurer på om det er slik at vi i våre sjelsliv velger ut noe utenfor oss selv til å bære og representere våre største og innerste redsler. I mitt livsdrama er det i alle fall slik at jazzmusikken har blitt gjort til rene skrekk-kabinettet. De tilhørende jazzmusikerne er dermed utpekt til skrekksoldater som vokter dette hellige rommet med sine improvisasjoner, overutviklede tekniske ferdigheter og tårnhøye teoretiske kunnskaper.
Hvordan ble det slik? Jeg har mine teorier. De er ikke så interessante. Jeg kunne likegodt funnet andre bærere. Skrekken er uansett min, og omstendigheter gjorde at det ble jazzen. Man kunne da tenke: kjære deg, spar deg selv. Hold deg unna jazzen og disse musikerne. Det er bare ett problem med den løsningen: Jeg elsker jazz! Akkordrekkene, feelingen, det åpne landskapet, kompetansen hos musikerne, lekenheten. Kanskje særlig det åpne i selve feltet jazz,. Der man trer inn og aldri helt vet hva som skal skje. Ligger frempå, ligger bakpå, venter, fordi det ligger i sakens natur. Holder noen ekstra takter der – for sangen må få puste.

Jazz er så mye mer enn en musikkstil og genre. Det er tilnærming og holdninger. Ofte begynner en med å ikke vite og konkluderer etterpå med at en fremdeles ikke vet. Men det svingte da ganske bra underveis, gjorde det ikke? I alle fall denne gangen. Hvem vet neste gang. Og det sarte, tiny, lille, som rommes mellom de åpne akkordene. Vi må dit, igjen og igjen.

Frykten er på jobb. Ett uttrykk dens voldsomhet har tatt i forhold til jazzkollegaer, er kolossal beundring. Satt dem på pidestaller har jeg (la meg si med god grunn) og sett på dem som Guder. Opphøyet har de representert en ikke fullt tilgjengelig verden med sin kompetanse og sine ferdigheter. Jeg har sunget mine enkle sanger med dem og blitt småsvimmel underveis av halsbrekkende improvisasjoner.

Kurset jeg skal på heter JazzImpro. Det er hele jazz-Norges lekegrind, kompetanseutvikler og nettverkspool. Lærerne er giganter på sine områder. Torunn Eriksen heter sanglæreren. Har møtt henne på workshop en gang og overlevde. Vi snakket på telefon i mai og ble enige om at jeg skulle delta. Hun sa så mye fornuftig om det å være jazzvokalist at jeg bestemte meg for å ta sjansen og la frykt, kvalme og kaldsvette innta sin minimale plass i det store bildet.

«Livet går ut på å få syn på seg selv» Ole Sjølie, norsk maler/skulptør/lærer 1923 – 2015

Hva er jeg redd for?
For å falle igjennom. Være den ene på kurset som ikke fikser det. For å ikke fikse presset ved å stille meg opp til allmenn skue blant eksperter og demonstrere min innskrenkethet. Mine fattige uttrykk, påtatte innlevelse og tonedøvhet. Mangel på forståelse for genren.
”Tror du at du snakker bergensk?” sa noen en gang jeg var på besøk i hjembyen etter 15 år i utlandet. ”Tror jeg at jeg synger jazz?”. Innbiller jeg meg at jeg har noe komme med, noe å bringe til torgs, som ikke allerede er levert i bedre utgaver for mangfoldige årtier siden. Hvem tror jeg at jeg er. Spørsmålenes spørsmål.

Tar meg i å tenke på hver og en av de som gjennom årene har tatt steget og meldt seg på mine kurs. For et mot utvist. Flere av dem fikk høre da de var barn at de ikke kunne synge. Likevel, og finnes det noe viktigere ord i denne sammenheng? Likevel. Til tross for innprentede trossystem, skrekk, gru og fysiske ubehag. Noe er større. Sterkere.
Mitt eget noe har seiret og skal banne meg på kurs.
JazzImpro i Søgne er to dager unna. Jeg pakker sekken. Den har verken fallskjerm eller forsikringspapirer. Men et par egne sanger ligger i den og får kanskje noen nye akkorder i løpet av uken. Tiden er inne til å ta ytterligere ett steg i den retning jeg alltid lengter etter å gå. Je suis pilegrim.

Legg igjen en kommentar Share

Legg igjen en kommentar