Livet utfordrer

Flere ganger har jeg vært i denne posisjonen. Livet sier: Her kan du ikke bli stående. Enten tar du ett steg fram eller drar deg tilbake. Lar uverdigheten ta over, eller bryter deg løs enda ett hakk videre.

Valget er brutalt og selvsagt. Selvsagt, fordi jeg har barn og barnebarn. De skal ikke ha en mor/farmor som ga opp. Den arven akter jeg ikke å gi videre til kommende generasjoner.

Hvor lenge varer en suksess? Hvis jeg er heldig, noen dager. Forrige uke opplevde jeg stor suksess. Siden jeg av erfaring vet at den er ferskvare passet jeg på å ri på bølgen. Tok kontakt med personer og institusjoner, full av kraft og viten om min kapasitet. Men dessverre, nå overskygges sakte denne viten. Lag på lag av slør, og jeg er igjen fanget i motløshet, angst og gru. Balanserer så godt jeg kan med yoga og meditasjon, massasje, natur, gode venner og nære kontakter. Skrittet frem er nådeløst: jeg må legge hodet på hoggestabben hvis jeg skal komme dit jeg vil. Med meg selv og musikken min. Det beskyttede rommet er ikke lenger arena stor nok. Avvisning og avslag må risikeres.

Well, if that is what it takes.

Jeg har nemlig noe verdifullt å dele. Noe levende, urørt, unikt og opprinnelig. Som ikke påvirkes av konsepter og idealer. Som alltid er bra nok. Det tar seg uttrykk i sang og musikk. Når jeg utøver kommer jeg, og iblant andre, i kontakt med essensen i oss. Kall det selve livet. Om jeg ikke går dit visner jeg. Livet presser seg på og vil deles. Sier: Hei! Jeg er her! Ikke se deg blind på religion, rase, kjønn, forventinger eller andre kulturelle forskjeller. Jeg finnes her, livs levende, og vil bare nettopp det. Finnes. Uten å reduseres til form, innhold og innpakning. Sier selve livet. Og har valgt sangen som sin kanal akkurat hos meg.

Det skjer så mye vakkert når kraften slippes til. Ansikter og hjerter åpner seg. Opplevelsen av enhet inntreffer: vi er ett! Ingenting vesentlig skiller oss. Vi er mer lik enn ulik, og vi kan leve sammen på denne jorden i forståelse og respekt for de ulikheter som naturlig preger oss. Hvis vi finner og respekterer denne kilde til liv som vi alle springer ut fra og lar den være det aller viktigste.

Jeg kan ikke la mine personlige nevroser og angstnivåer stå i veien for livskraften.
I dag spurte jeg sønnen: Hva er det motsatte av å gi opp?
Svar: Kjøre på!

God uke!

Legg igjen en kommentar Share

2 Responses to “Livet utfordrer”

  1. 2018-09-24 13:24
    Synnøve

    Kjør på Eli. Du er så stø på rattet. Elsker musikken din. Klem

    • 2018-09-25 15:27
      elihelland

      Takk kjære du!
      Klem

Legg igjen en kommentar