Mørketid

Jeg skal skrive kormusikk. Innvendingene står i kø. Til og med hånlatteren er på jobb. Forklarer hvordan jeg feilvurderer meg selv, mine evner og kapasitet. Ha ha! Hvem tror jeg at jeg er!

Jeg tror ikke, jeg vet. Vet at jeg er et levende, skapende menneske. Som setter over alt annet i livet, muligheten til å skape egne uttrykk. Et menneske som lever for de rom der det oppstår dyp sjelelig kontakt med andre, via musikk. En som har en kraft og en ild i seg som lengter etter å brenne igjennom alle innvendinger og utsettelser, idealer og begrensninger.

Det koster. Alt skaper jeg selv. Fra bunnen. Ingen institusjoner eller organisasjoner støtter mitt arbeid. Det er enkeltpersoner som gjenkjenner det jeg formidler som holder mine hjul i gang.

Sårbart. Folk blir syke og faller fra, jeg blir syk. Ingen forsikring eller garanti. Og alt dette fordi jeg mangler evnen til å innpasse meg. Mangler evnen til å tilfredsstille andres forventinger og idealer. Passe inn i strukturer skapt av andre.
Jeg har nemlig mine egne. De er utviklet gjennom mange års mislykkelser.
Har fått så mange avslag at jeg har bygget et slott av dem.

Dette som står der og er. Og er.

 

Nå er det november. Mørket råder. Hva blir neste avslag? Det spiller nesten ikke noen rolle lenger. For jeg vet at jeg ikke kan være annet enn det jeg er, gjøre annet enn det jeg gjør. Fortsette å hevde at uavhengige, udefinerbare uttrykk har sin uvurderlige verdi. Dette levende som søker seg videre, inn i nye former. Som hensynsløst presser på innenifra og vil ut. Som ikke lar seg kue og dressere. Vilt, rått og ekte. Som tar seg uttrykk i en viskning, en vakker melodi, et brøl om rettferdighet.

Det lever noe sant og ekte i meg. Som ikke gidder å bry seg om strategier, ambisjoner eller taktikk. Som virker der det er og stadig ser etter muligheter for å eksponere seg slik som det til enhver tid er. Spontant og direkte.

Jeg er i mørket nå. I sumpen. Det stinker. Herfra skal det komme toner som skal klinge i kirkerommet neste høst. Nervesystemet i alarm. Vil beskytte meg mot den ytterste skam dette prosjekt kan medføre. Ta ingen sjanser, skriker det.

Jeg har det varmt der jeg sitter. Og trygt. Har mat i kjøleskapet og nok penger på konto ut måneden. Nære og kjære kommer og går. Er velsignet med gode arbeidsforhold av velgjørere. Det kanskje er derfor jeg kan orke gå inn i og stå i det jeg er på vei mot: opplevelsen av hjelpeløs tilkortekommelse.

Easy choises hard life.
Hard choises easy life.
So help me God.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar Share

Legg igjen en kommentar