Buongiorno! Buongiorno!

Hilsen fra Roma.

Kjære medmenneske.

Jeg har vært tre uker i Roma på stipend, har igjen en uke. Jeg bor på Circolo Scandinavo, et kunstnerkollektiv der en kan søke om opphold 1-3 måneder.

Her bor jeg sammen med svenske, finske og norske kunstnere: det er forfattere, en skuespillere og en fotokunstner.

Motivasjonen for å reise til Roma for min del var å komme til byen der hellige Birgitta bodde i 24 år, til sin død i 1373. Få besøke huset der hun bodde i 19 år, rommet hun døde i, og ikke minst få synge sammen med nonnene i klosterkirken og komme nærmere deres daglige liv.

Da jeg hadde funnet frem til birgittinernes klosterkirke og var på første messe, var det opplevelsen av sangen ders som nådde meg sterkest. Jeg tenkte at Birgitta forstod verdien av å hver eneste dag la sin sjel og sitt hjerte, sin indre kraft tone frem i sang. Flere ganger hver dag praktiserer nonnene i hennes orden dette.  Jeg ble også påmint om hva det gjør med oss å synge sammen, at det forener oss.

Jeg har etter det første besøket flere ganger gått tilbake til Birgittaklostret på Piazza Farnesi, 11 min gange fra Circolo. Jeg har deltatt på bønn og messer. Jeg har vært på omvisning i huset, har spist frokoster i matsalen og hatt samtale med Søster Fabia. Hun svarte tålmodig på mine spørsmål og etterpå ga hun meg en nydelig gave som minne. Kanskje fordi jeg hadde gitt min CD med Birgittas bønner til dem.

Hva vekker så alt dette i meg – et moderne ikke kirkelig menneske?

Mye! Jeg sitter utålmodig i de harde kirkebenkene under bønn og sang. Mine lange, skandinaviske bein får ikke plass,. Jeg vrir irritert på meg og forsøker henge med når nonnene etter tur reiser seg, setter seg, kneler, reiser seg igjen, bøyer hodet osv.

Jeg provoseres av det faktum at det kun er mannlige prester som kommer og leser teksten, og ikke minst, tolker bibelteksten for nonnene. Når jeg spør søster Fabia om akkurat dette smiler hun mildt og viser sin hengivenhet til gjeldende praksis. Ingenting i henne røper ønske om forandring.

Søster Fabia informerer, når hun blir spurt, om rutinene i klostret. Opp 5:30 hver dag. 6:00-8:30 bønn, sang og messe. Frokost til kl 9:00 og deretter arbeidsoppgaver. 12:30 lunsj og 13:30 -14:30 egentid. En time per dag egentid. Deretter en time til å ordne praktiske saker som har med en selv å gjøre. Jeg kan tenke på slikt som å handle undertøy, medisiner, gå til tannlege. Så er det arbeid igjen, middag og kveldsbønn, som er ferdig 21:20, og da er det i seng. Opp igjen neste morgen.

Jeg har vært igjennom ulike reaksjoner disse ukene. Tenkt tanker som ”Hvorfor kaster de bort tilden på all denne bønn og sang! Hvorfor gjør de ikke helle noe fornuftig? Og sangen deres, de kunne godt fått coaching både på stemmebruk og valg av tonearter.”

Men her røres ikke ting ved. Det både provoserer og lokker. Noe består gjennom århundrene. Hva som enn foregår utenfor klostermurene, så fortsetter nonnene sine daglige rutiner. Pusser og polerer, både de vakre marmorgulvene og rommene viet hengivenhet. Og der nærmer jeg meg noe unevnelig, nemlig det som hver og en av dem sitter med når de løfter blikket mot krusifikset og synger. Når de bøyer hodet i underkastelse og tilbedelse. Non of my business.

Mine indre protester og argument mot denne livsstil er forankret i kultur, behov og vaner. Men det hjelper ikke. Kl 16:30 i dag sitter jeg igjen i de ubehagelige kirkebenkene og lar meg berøre av rommet, tradisjonen og nonnenes unisone sang. Berøres dypt et sted, der ingen forklaringer eller protester slipper til.

Legg igjen en kommentar Share

Legg igjen en kommentar