Eli Helland Blogg

Mørketid

Jeg skal skrive kormusikk. Innvendingene står i kø. Til og med hånlatteren er på jobb. Forklarer hvordan jeg feilvurderer meg selv, mine evner og kapasitet. Ha ha! Hvem tror jeg at jeg er!

Jeg tror ikke, jeg vet. Vet at jeg er et levende, skapende menneske. Som setter over alt annet i livet, muligheten til å skape egne uttrykk. Et menneske som lever for de rom der det oppstår dyp sjelelig kontakt med andre, via musikk. En som har en kraft og en ild i seg som lengter etter å brenne igjennom alle innvendinger og utsettelser, idealer og begrensninger.

Det koster. Alt skaper jeg selv. Fra bunnen. Ingen institusjoner eller organisasjoner støtter mitt arbeid. Det er enkeltpersoner som gjenkjenner det jeg formidler som holder mine hjul i gang.

Sårbart. Folk blir syke og faller fra, jeg blir syk. Ingen forsikring eller garanti. Og alt dette fordi jeg mangler evnen til å innpasse meg. Mangler evnen til å tilfredsstille andres forventinger og idealer. Passe inn i strukturer skapt av andre.
Jeg har nemlig mine egne. De er utviklet gjennom mange års mislykkelser.
Har fått så mange avslag at jeg har bygget et slott av dem.

Dette som står der og er. Og er.

 

Nå er det november. Mørket råder. Hva blir neste avslag? Det spiller nesten ikke noen rolle lenger. For jeg vet at jeg ikke kan være annet enn det jeg er, gjøre annet enn det jeg gjør. Fortsette å hevde at uavhengige, udefinerbare uttrykk har sin uvurderlige verdi. Dette levende som søker seg videre, inn i nye former. Som hensynsløst presser på innenifra og vil ut. Som ikke lar seg kue og dressere. Vilt, rått og ekte. Som tar seg uttrykk i en viskning, en vakker melodi, et brøl om rettferdighet.

Det lever noe sant og ekte i meg. Som ikke gidder å bry seg om strategier, ambisjoner eller taktikk. Som virker der det er og stadig ser etter muligheter for å eksponere seg slik som det til enhver tid er. Spontant og direkte.

Jeg er i mørket nå. I sumpen. Det stinker. Herfra skal det komme toner som skal klinge i kirkerommet neste høst. Nervesystemet i alarm. Vil beskytte meg mot den ytterste skam dette prosjekt kan medføre. Ta ingen sjanser, skriker det.

Jeg har det varmt der jeg sitter. Og trygt. Har mat i kjøleskapet og nok penger på konto ut måneden. Nære og kjære kommer og går. Er velsignet med gode arbeidsforhold av velgjørere. Det kanskje er derfor jeg kan orke gå inn i og stå i det jeg er på vei mot: opplevelsen av hjelpeløs tilkortekommelse.

Easy choises hard life.
Hard choises easy life.
So help me God.

 

 

 

 

 

Burning in all directions, 2018-11-10

Kafékonsert og utstilling.

Musikk – bilder – servering.

Denne ettermiddagen, i lokalet Torvet i Åsgårdstrand, dyrker Eli Helland det helt egne uttrykket og fremfører et utvalg av egenkomponerte sanger.

Billedkunstner Anne Aanerud (Risør) har laget digitale trykk til sangene.

Under konserten blir bildene til de enkelte sangene vist frem. På denne måten utvides opplevelsen både av sangene og av bildene.

Sangene finnes på strømmetjenester som Spotify og TIDAL. Søk på Eli Helland.

Anne Aanerud er billedkunstner bosatt i Gjerstad og virker blant annet som leder for Risør kunstpark. Bak seg har hun store utsmykninger og separatutstillinger. I dette prosjektet benytter hun digitale trykk til å kommentere Hellands sanger.

På konserte medvirker musiker og produsent Halstein Larsen på diverse instrumenter.

Serveringen er åpen. Alle rettigheter.

Billetter kjøpes på Vipps til Sølvi Foss, tlf 905 67 328 eller i døren. Pris kr 150,-.

OBS! Begrenset antall plasser.

 

Livet utfordrer

Flere ganger har jeg vært i denne posisjonen. Livet sier: Her kan du ikke bli stående. Enten tar du ett steg fram eller drar deg tilbake. Lar uverdigheten ta over, eller bryter deg løs enda ett hakk videre.

Valget er brutalt og selvsagt. Selvsagt, fordi jeg har barn og barnebarn. De skal ikke ha en mor/farmor som ga opp. Den arven akter jeg ikke å gi videre til kommende generasjoner.

Hvor lenge varer en suksess? Hvis jeg er heldig, noen dager. Forrige uke opplevde jeg stor suksess. Siden jeg av erfaring vet at den er ferskvare passet jeg på å ri på bølgen. Tok kontakt med personer og institusjoner, full av kraft og viten om min kapasitet. Men dessverre, nå overskygges sakte denne viten. Lag på lag av slør, og jeg er igjen fanget i motløshet, angst og gru. Balanserer så godt jeg kan med yoga og meditasjon, massasje, natur, gode venner og nære kontakter. Skrittet frem er nådeløst: jeg må legge hodet på hoggestabben hvis jeg skal komme dit jeg vil. Med meg selv og musikken min. Det beskyttede rommet er ikke lenger arena stor nok. Avvisning og avslag må risikeres.

Well, if that is what it takes.

Jeg har nemlig noe verdifullt å dele. Noe levende, urørt, unikt og opprinnelig. Som ikke påvirkes av konsepter og idealer. Som alltid er bra nok. Det tar seg uttrykk i sang og musikk. Når jeg utøver kommer jeg, og iblant andre, i kontakt med essensen i oss. Kall det selve livet. Om jeg ikke går dit visner jeg. Livet presser seg på og vil deles. Sier: Hei! Jeg er her! Ikke se deg blind på religion, rase, kjønn, forventinger eller andre kulturelle forskjeller. Jeg finnes her, livs levende, og vil bare nettopp det. Finnes. Uten å reduseres til form, innhold og innpakning. Sier selve livet. Og har valgt sangen som sin kanal akkurat hos meg.

Det skjer så mye vakkert når kraften slippes til. Ansikter og hjerter åpner seg. Opplevelsen av enhet inntreffer: vi er ett! Ingenting vesentlig skiller oss. Vi er mer lik enn ulik, og vi kan leve sammen på denne jorden i forståelse og respekt for de ulikheter som naturlig preger oss. Hvis vi finner og respekterer denne kilde til liv som vi alle springer ut fra og lar den være det aller viktigste.

Jeg kan ikke la mine personlige nevroser og angstnivåer stå i veien for livskraften.
I dag spurte jeg sønnen: Hva er det motsatte av å gi opp?
Svar: Kjøre på!

God uke!

Konsert, Fon kirke 2018-10-25

Denne konserten er en del av «Kirkekonserter for store og små» som arrangeres i Re uke 43 og uke 44.

VISA MIG VÄGEN – bønner etter hellige BIrgitta (1303 – 1373),
tonesatt og tolket av Eli Helland
fremført av jazz/kirkemusikktrio

Visa mig vägen och gör mig villig att vandra den er Birgitta av Vadstenas mest kjente sitat.
Utnevnt til Europas og alle pilegrimers skytshelgen tar hun sentral plass i katolsk praksis, særlig i sentrale Europa.

Hun regnes som Sveriges første kvinnelige forfatter og har etterlatt seg mer enn 600 nedtegnede himmelske åpenbaringer.

Fra den lille bønneboken «Trösta min själ» har Eli Helland valgt ut 10 bønner som hun har tonesatt og arrangert for vokal, orgel/piano og trommer.

Muiskalsk blir det et møte mellom jazz og kirkemusikk i et improvisatorisk landskap med tekstene i sentrum.
Hellige Birgitta er viden kjent for sin fryktløse og kraftfulle fremferd mot både paver og geistlige.

I bønnene er det heller hennes tvil og lengsel etter hjelp, støtte og veiledning som kommer til uttrykk.
Helland forundres selv over hvilken innvirkning disse 700 år gamle tekstene har på hennes liv, ja nesten daglig, og hun åpner opp for en dirkekte opplevelse av den tidløse kraft som ligger bak ordene.

Medvirkende:
Eli Helland vokal (Åsgårdstrand)
Kristoffer Myre Eng orgel/piano (Oslo)
Tore Thorvaldsen Sandbakken trommer (Trondheim)
Musikken ble spilt inn og utgitt i fjor og ligger på Strømmetjenester som Spotify og TIDAL.

Billetter kr.150,- ved inngang. Velkommen !!!

Event på Facebook

Konsert, Oslo domkirke 2018-10-18

Vi feirer livet og musikken med konsert i Oslo domkirke. Sykehjemsetaten i Oslo kommune står for 7.året i rad for arrangementet, som er gratis og åpent for alle. Velgjørende blanding av salmer og velgjørende jazz i de beste omgivelser. Allsang, og Fader Vår og velsignelse av domkirkeprest Elisabeth Thorsen. En høytids-stemt og forfriskende opplevelse for alle involverte. Torsdag 18.10. kl 11:00 – 12:10. Fri entré.

Eli Helland vokal
Magne Arnesen flygel
Håvard Fossum saksofon
Aksel Jensen bass
Tore Thorvaldsen Sandbakken trommer/perkusjon
Kristoffer Myre Eng, orgel


Foto: Hanna Monsen

Event på Facebook

Elevkonsert, 2018-10-14

Med utsikt over fjorden og fyr i kakelovnen blir det mulighet til sanglige eksperiment og utfoldelser i Buggevillaen, Edvard Munchs gate 4, Åsgårdstrand. Her tilbragte Rolv Wesenlund sine somre, og han pusset opp boligen med vakker stil. Nå bringer vi artisttradisjonen videre. Uttrykker oss av våre hjerters lyst i denne skipperbolig fra 1846.

Gratis å delta. Vi er der for å støtte hverandre og styrke feltet av bevisst sangtrening og utvikling. Gjester er velkommen og kjækomment. Søndag 14.10. kl 16 – 17:30.

Event på Facebook

Skal på kurs

«Det som skall till för att flyga är att modet är större än rädslan och vindarna gynnsamma» – Tove Jansson

I 15 har jeg holdt kurs. Sangkurs. Annonsert og fått påmeldinger. Coachet, lokket og dyttet. Vist vei med egne aktiviteter. For dette er mulig: Du kan stille deg opp foran mennesker, så og si kreve deres oppmerksomhet og påstå at du har noe å komme med. Og dermed, kanskje med skjelvende knær og en lett dirring på røsten, hevde din rett til et eget uttrykk, uansett alder, ferdigheter, sanghistorie og stemmekvalitet. Det er kraften som bor i deg og som vil komme til uttrykk som er interessant. Ikke alt det der andre, som idealer, stemmeomfang og låtvalg. Hvem er du oppi alt dette, er det som interesserer meg. Hvordan tar du i bruk deg selv og dine ressurser. I hvilken grad respekterer du det som til enhver tid er levende og urørt i deg og som lengter etter å kultiveres inn i ulike uttrykk.

Nå skal jeg selv på kurs.
Lurer på om det er slik at vi i våre sjelsliv velger ut noe utenfor oss selv til å bære og representere våre største og innerste redsler. I mitt livsdrama er det i alle fall slik at jazzmusikken har blitt gjort til rene skrekk-kabinettet. De tilhørende jazzmusikerne er dermed utpekt til skrekksoldater som vokter dette hellige rommet med sine improvisasjoner, overutviklede tekniske ferdigheter og tårnhøye teoretiske kunnskaper.
Hvordan ble det slik? Jeg har mine teorier. De er ikke så interessante. Jeg kunne likegodt funnet andre bærere. Skrekken er uansett min, og omstendigheter gjorde at det ble jazzen. Man kunne da tenke: kjære deg, spar deg selv. Hold deg unna jazzen og disse musikerne. Det er bare ett problem med den løsningen: Jeg elsker jazz! Akkordrekkene, feelingen, det åpne landskapet, kompetansen hos musikerne, lekenheten. Kanskje særlig det åpne i selve feltet jazz,. Der man trer inn og aldri helt vet hva som skal skje. Ligger frempå, ligger bakpå, venter, fordi det ligger i sakens natur. Holder noen ekstra takter der – for sangen må få puste.

Jazz er så mye mer enn en musikkstil og genre. Det er tilnærming og holdninger. Ofte begynner en med å ikke vite og konkluderer etterpå med at en fremdeles ikke vet. Men det svingte da ganske bra underveis, gjorde det ikke? I alle fall denne gangen. Hvem vet neste gang. Og det sarte, tiny, lille, som rommes mellom de åpne akkordene. Vi må dit, igjen og igjen.

Frykten er på jobb. Ett uttrykk dens voldsomhet har tatt i forhold til jazzkollegaer, er kolossal beundring. Satt dem på pidestaller har jeg (la meg si med god grunn) og sett på dem som Guder. Opphøyet har de representert en ikke fullt tilgjengelig verden med sin kompetanse og sine ferdigheter. Jeg har sunget mine enkle sanger med dem og blitt småsvimmel underveis av halsbrekkende improvisasjoner.

Kurset jeg skal på heter JazzImpro. Det er hele jazz-Norges lekegrind, kompetanseutvikler og nettverkspool. Lærerne er giganter på sine områder. Torunn Eriksen heter sanglæreren. Har møtt henne på workshop en gang og overlevde. Vi snakket på telefon i mai og ble enige om at jeg skulle delta. Hun sa så mye fornuftig om det å være jazzvokalist at jeg bestemte meg for å ta sjansen og la frykt, kvalme og kaldsvette innta sin minimale plass i det store bildet.

«Livet går ut på å få syn på seg selv» Ole Sjølie, norsk maler/skulptør/lærer 1923 – 2015

Hva er jeg redd for?
For å falle igjennom. Være den ene på kurset som ikke fikser det. For å ikke fikse presset ved å stille meg opp til allmenn skue blant eksperter og demonstrere min innskrenkethet. Mine fattige uttrykk, påtatte innlevelse og tonedøvhet. Mangel på forståelse for genren.
”Tror du at du snakker bergensk?” sa noen en gang jeg var på besøk i hjembyen etter 15 år i utlandet. ”Tror jeg at jeg synger jazz?”. Innbiller jeg meg at jeg har noe komme med, noe å bringe til torgs, som ikke allerede er levert i bedre utgaver for mangfoldige årtier siden. Hvem tror jeg at jeg er. Spørsmålenes spørsmål.

Tar meg i å tenke på hver og en av de som gjennom årene har tatt steget og meldt seg på mine kurs. For et mot utvist. Flere av dem fikk høre da de var barn at de ikke kunne synge. Likevel, og finnes det noe viktigere ord i denne sammenheng? Likevel. Til tross for innprentede trossystem, skrekk, gru og fysiske ubehag. Noe er større. Sterkere.
Mitt eget noe har seiret og skal banne meg på kurs.
JazzImpro i Søgne er to dager unna. Jeg pakker sekken. Den har verken fallskjerm eller forsikringspapirer. Men et par egne sanger ligger i den og får kanskje noen nye akkorder i løpet av uken. Tiden er inne til å ta ytterligere ett steg i den retning jeg alltid lengter etter å gå. Je suis pilegrim.

Kaospassasjer

Det blir ikke alltid som man har tenkt seg.

Jeg så virkelig fram mot denne helgen. Barnebarn og sønn på besøk. I ny bolig. Nytt liv med strender i gåavstand, havutsikt, isbutikk rundt hjørnet og tax-free i skapet. Kunne nesten ikke vente. Nede i ene hjørnet av bildet jeg hadde malt av den stundende helgen var bare henting og montering av to stk. hvitevarer. Ordet ”bare” hører ikke hjemme i den forrige setningen. Hjørnet, viste seg, skulle fylle hele bilderuten.

For en som med stor flid både har forsøkt og klart å unnvike jordiske forpliktelser og bindinger er det ikke bare bare å skulle eie komfyr, kjøleskap, vaskemaskin og oppvaskmaskin. Ikke bare bare å klare seg uten heller. Nå var jeg klar for å komplettere den nye tilværelsen som stod med gapende hull til oppvaskmaskin.

Hva var livet uten finn.no! Snart har jeg to stk. hvitevarer på hånden. Bil er lånt og bæremannskap, dvs sønn, velvillig. Farmor er barnevakt mens det kjøres og hentes på kryss og tvers i Vestfold. Jeg fantaserer om å fylle oppvasken fra de siste dagene i det nye familiemedlemmet som snart skal stå ferdigmontert og fungerende i mitt kjøkken.

Koblingene passer ikke.

Nå er ikke vi de som gir opp ved første hinder. Biltema ligger kun en drøy mil unna og stranden går ingen steder. Barna springer jublende på blanke gulvflater i det enorme varehuset mens arvingen leter etter rett størrelse på overganger og koblinger. Det blir lagt leker, toalettbørste og en vindusvisker i handlevognen, så tiden er ikke bortkastet.
Der! Da er vi klare og kan dra hjem. Med feil størrelse på koblingene viser det seg.
Den tålmodige sønn blir slått til ridder og rir på svart Citroen-hest tilbake til Biltema. Barna jubler i mellomtiden på i bakgården, med sklie og nyinnkjøpte ville dyr. Og lykken skal snart være ferdigkoblet og komplett. Det er så deilig å vite!

Jeg er ikke stolt over mine reaksjoner da koblingen igjen viser seg være feil.
Jeg trodde jeg hadde kommet lenger. At jeg var mer stoisk og zen. Så mye som jeg har meditert! Katastrofefølelsen tar over. INGENTING har noen gang fungert i mitt liv eller kommer noen gang til å gjøre det! Jeg betrakter det indre dramaet og klarer ikke ta styringen. Må bare forsøke å begrense skadene på omgivelsene. Barnas skjærende jubelrop er ikke lenger sjarmerende, men kniver i min mislykkede sjel.

Kvelden, som hadde stått i et lyserødt skjær, der jeg foran en tom oppvaskbenk skulle innta G&T med lav summing av jevnt arbeidende oppvaskmaskin i bakgrunnen, har gått i grus. Jeg bretter bitter og mislykket, med et liv som er i ferd med å gå til grunne, opp ermene og går i gang med oppvasken.

Oppsummering: kunne ikke være den farmoren jeg ville være. Klarte ikke være den mammaen jeg ønsker og kan være. Mistet kontrollen. Vel, slikt hender. Det er greit. Det går over. Trenger ikke være super perfekt hele tiden. Tilgir meg selv og senker skuldrene. Det kommer nye dager, nye kvelder og stranden ligger der. Solen går opp og solen går ned.
Og det beste:
Jeg har ringt rørleggeren!

Med Birgitta til Berlin


Og plutselig kommer inspirasjonen..

Svenske Birgitta Birgersdotter (1303 – 1373), kanonisert i 1391, har fascinert, inspirert, provosert og lokket mennesker i 700 år. Lokket blant annet til hengivenhet, klosterliv og pilegrimsvandringer. Hun er Europas skytshelgen, i tillegg til skytshelgen for alle pilegrimer. Nå drar jeg sammen med henne til Berlin. Det tomme setet ved siden av meg på flyet er ikke så tomt som det ser ut. Der sitter en gigant som har satt så kraftige spor at 700 år ikke har kunnet viske dem vekk. Hva er det ved henne som berører deg så sterkt? Spurte de to kvinnene jeg kom i snakk med i kaffebaren på flyplassen. Det første ordet som dukker opp er KRAFT.

Da jeg var tenåring var hest alt. Hver dag etter skolen direkte til stallen. Kurs, konkurranser, sprang og dressur. Innehaveren av stallen sa en dag: hvis hester hadde kjent til sin egen kraft, hvis de selv visste hvor sterke de var, hadde vi aldri kunnet stenge dem inne bak gjerder, fått dem til å dra ploger og hoppe over hinder på kommando.

Birgitta kjente sin kraft. Ikke for at hun mente den var hennes bare:
”O Härre, allsmäktige Gud, jag vet att jag har allt från dig”.

Men hun kjente den og hun brukte den. Ikke for å behage, men for å rydde opp. Lot seg ikke stoppe av verdslige begrensninger. Selv om embetsmenn og kirkens maktfyrster forsøkte å stoppe henne durte hun frem med sine oppdrag, som hun mente kom direkte fra Gud. For eksempel oppdraget å få paven tilbake fra Avignon til Roma.

Antagelig er det slik at Birgitta setter mitt eget liv i perspektiv. Får meg til å tenke over i hvilken grad jeg selv er dedikert til det jeg opplever som levende og sant. Får meg til å se hva jeg lar meg stoppe av, hvor lett jeg kan gi opp. Å legge ut på en to år lang vandring fra Sverige i 1349, samme år som svartedauden bryter ut, gjennom et pestherjet Europa til Roma som var rasert av jordskjelv. Med følge. Slå leir, lage mat, bryte opp, gjøre sine toaletter. Hele veien drevet av en kjærlighetsglød som ikke lot seg kue eller begrense av noen form for øvrighet. Jo, det gir perspektiv. Gjetter at hennes sosiale posisjon reddet henne fra både bål, galge og øks.

Forrige sommer ble det turné opp Gudbrandsdalen med nyinnspilte bønner etter denne kraftkilde hellige Birgitta. Under hver konsert tenkte jeg: her kunne det kommet inn kor. Og her. Enda flere kunne fått oppleve den bakenforliggende styrken som presser seg frem gjennom ordene. Nå sitter jeg på flyet til Berlin til et to ukers skriveopphold, med en imaginær medpassasjer, for å gjøre dette mulig. Skrive inn korpartier. Koret skal få representere hennes følge på vandringen til Roma.

Borre Vocale i Horten vil være med på prosjektet. Kor i Leikanger, Luster og Aurland vil også. Og selvfølgelig – de to jeg kom i snakk med i kaffebaren nettopp synger i kor i Kolbotn og ville absolutt vite mer.
Javel August Strindberg, du kalte Birgitta «En härsklusten, äresjuk kvinna». Det er klart. Noe skal det hete når kraften bryter løs uten respekt for det vedtatte.
Fortsettelse følger.

Hurra for 8.mars

Hurra for 8.mars

Forestill deg en orkesterdirigent. Som står og fekter foran et stort symfoniorkester. Se så for deg en regissør, lett henslengt i regissørstolen, eller lent mot kamera. Forestill deg en jazzmusiker. En spesifikk person.
Og nå, tenk på et geni.
Var noen av de du tenkte på kvinner?

Hvis svaret er ja ønsker jeg meg nettopp deg inn i følgende sammenhenger: opptakskomiteer, utvalg der det fordeles støtte til for eksempel filmskaping, utdeling av kunstnerstipend og prosjektstøtte. I juryer generelt. Jeg slenger forresten med et yrke til: pilot. Fremdeles assosiasjoner til et spesielt kjønn?

Jeg er jazzmusiker. Selvutnevnt sådan. Med det mener jeg at ingen noen gang har godkjent meg som jazzmusiker. Derimot har komiteer og utvalg, utelukkende bestående av menn, flere ganger underkjent meg som dette. Jeg har selv måttet gi meg statusen. Fordi jeg er jazz, elsker jazz og synger jazz. Profesjonelt. Det betyr at det er mitt yrke og har vært det i 13 år. De nevnte erfaringene i jazzverden har bidratt til at hver gang jeg skal skrive en søknad, ringe en salgstelefon eller gå på jam med jazzgutta, må jeg først gjennom kvalmeanfall og svettetokter. Ofte panikkangst. Lite pene tanker om meg selv får feste og innvendingene står i kø. Det krever navigering på høyt nivå og en hel del profesjonell hjelp i form av coaching og terapi for å orke å stå i det.

”Du kan bli hva du vil” er en moderne slogan. Ja, hvis du kan stå på bena i møte med patriarkatet. Vurderinger sitter i ryggmargen og fjernstyrer. Når ikke alltid frem til hjernen der vi kan få øye på dem og så kan granske dem. Vi tar valg og avgjørelser basert på reflekser. Innlærte, ubevisste reflekser. Dette er i mine øyne farlig.

Her om dagen kjørte jeg Hengsrudveien mot Bispeveien, på vei til Revetal. Ut av siste svingen, før den lange flaten bort mot krysset,  hadde jeg fått bak meg en hissig pick-up. På grunn av møtende biler kunne han ikke kjøre forbi på flaten. Lå tett i baken på meg, ubehagelig tett. Kjente sjåførens utålmodighet som prikking i nakken. Roet meg ned med å tenke at min lille, lette el-bil, som har en tendens til å danse på islaget i veibanen, ikke kunne gå fortere om jeg skulle komme frem i sikkerhet. Veien var dekket med tjukk, ustrødd is. Vi nærmer oss T-krysset, og da ser jeg at en jente på sykkel skal over veien. Hjelm på hodet, skolesekk på ryggen. Hun stiger av sykkelen ved fotgjengerfeltet og ser mot meg, som stopper. Vi smiler til hverandre og vinker mens hun går over. Et gyllent øyeblikk. I samme stund merker jeg pick-upen presse seg forbi meg på høyre side, svinge ut og suse oppover Bispeveien. Det søkker i meg. Denne mannlige irritasjon og utålmodighet har jeg opplevd for mye. Den har satt seg i nervesystemet.

Situasjonen rakk aldri å bli farlig for jenta, men ubehaget av å bli jaget og pushet bort fra viktige, kall det myke, verdier, som å ta hensyn til et utsatt liv langs veien blir sittende i systemet i flere dager. Vekker for mange assosiasjoner. Og ja, jeg kobler denne utålmodighet til menn. Og nei, jeg hater ikke maskulinitet og menn. Tvert i mot. Jeg elsker det og trenger det. Men helst i sine lyse aspekter. Det går an å ta inn hele bildet. Det går an å holde sine hester og pløye jorden dypt og miljøvennlig slik at høsten, vår alles høst, blir god. Til denne vidunderlige kraft, som målrettet utretter, som konstruerer og monterer, hogger, løfter, sleper og slenger, vil jeg med min varmeste, mykeste inderlighet si: la oss gifte oss. La oss forene våre ulike styrker og sammen bli noe menneskelig, fungerende og fruktbart. Skal verden klare seg må det lyttes til kvinner. Vi har en jobb å gjøre som kan sammenfattes i følgende oppfordringer: kvinner, vær et subjekt!  Tre fram med tydelighet. Vis verden hvem du er. Og til alle menn, som kan støtte oss i denne tilblivelse og dermed bidra til å redde og bevare verden vil jeg si: bli feminist!

Og husk, dette er en innsde-jobb. Vi er alle både kvinne og mann.