Eli Helland Blogg

Kaospassasjer

Det blir ikke alltid som man har tenkt seg.

Jeg så virkelig fram mot denne helgen. Barnebarn og sønn på besøk. I ny bolig. Nytt liv med strender i gåavstand, havutsikt, isbutikk rundt hjørnet og tax-free i skapet. Kunne nesten ikke vente. Nede i ene hjørnet av bildet jeg hadde malt av den stundende helgen var bare henting og montering av to stk. hvitevarer. Ordet ”bare” hører ikke hjemme i den forrige setningen. Hjørnet, viste seg, skulle fylle hele bilderuten.

For en som med stor flid både har forsøkt og klart å unnvike jordiske forpliktelser og bindinger er det ikke bare bare å skulle eie komfyr, kjøleskap, vaskemaskin og oppvaskmaskin. Ikke bare bare å klare seg uten heller. Nå var jeg klar for å komplettere den nye tilværelsen som stod med gapende hull til oppvaskmaskin.

Hva var livet uten finn.no! Snart har jeg to stk. hvitevarer på hånden. Bil er lånt og bæremannskap, dvs sønn, velvillig. Farmor er barnevakt mens det kjøres og hentes på kryss og tvers i Vestfold. Jeg fantaserer om å fylle oppvasken fra de siste dagene i det nye familiemedlemmet som snart skal stå ferdigmontert og fungerende i mitt kjøkken.

Koblingene passer ikke.

Nå er ikke vi de som gir opp ved første hinder. Biltema ligger kun en drøy mil unna og stranden går ingen steder. Barna springer jublende på blanke gulvflater i det enorme varehuset mens arvingen leter etter rett størrelse på overganger og koblinger. Det blir lagt leker, toalettbørste og en vindusvisker i handlevognen, så tiden er ikke bortkastet.
Der! Da er vi klare og kan dra hjem. Med feil størrelse på koblingene viser det seg.
Den tålmodige sønn blir slått til ridder og rir på svart Citroen-hest tilbake til Biltema. Barna jubler i mellomtiden på i bakgården, med sklie og nyinnkjøpte ville dyr. Og lykken skal snart være ferdigkoblet og komplett. Det er så deilig å vite!

Jeg er ikke stolt over mine reaksjoner da koblingen igjen viser seg være feil.
Jeg trodde jeg hadde kommet lenger. At jeg var mer stoisk og zen. Så mye som jeg har meditert! Katastrofefølelsen tar over. INGENTING har noen gang fungert i mitt liv eller kommer noen gang til å gjøre det! Jeg betrakter det indre dramaet og klarer ikke ta styringen. Må bare forsøke å begrense skadene på omgivelsene. Barnas skjærende jubelrop er ikke lenger sjarmerende, men kniver i min mislykkede sjel.

Kvelden, som hadde stått i et lyserødt skjær, der jeg foran en tom oppvaskbenk skulle innta G&T med lav summing av jevnt arbeidende oppvaskmaskin i bakgrunnen, har gått i grus. Jeg bretter bitter og mislykket, med et liv som er i ferd med å gå til grunne, opp ermene og går i gang med oppvasken.

Oppsummering: kunne ikke være den farmoren jeg ville være. Klarte ikke være den mammaen jeg ønsker og kan være. Mistet kontrollen. Vel, slikt hender. Det er greit. Det går over. Trenger ikke være super perfekt hele tiden. Tilgir meg selv og senker skuldrene. Det kommer nye dager, nye kvelder og stranden ligger der. Solen går opp og solen går ned.
Og det beste:
Jeg har ringt rørleggeren!

Med Birgitta til Berlin


Og plutselig kommer inspirasjonen..

Svenske Birgitta Birgersdotter (1303 – 1373), kanonisert i 1391, har fascinert, inspirert, provosert og lokket mennesker i 700 år. Lokket blant annet til hengivenhet, klosterliv og pilegrimsvandringer. Hun er Europas skytshelgen, i tillegg til skytshelgen for alle pilegrimer. Nå drar jeg sammen med henne til Berlin. Det tomme setet ved siden av meg på flyet er ikke så tomt som det ser ut. Der sitter en gigant som har satt så kraftige spor at 700 år ikke har kunnet viske dem vekk. Hva er det ved henne som berører deg så sterkt? Spurte de to kvinnene jeg kom i snakk med i kaffebaren på flyplassen. Det første ordet som dukker opp er KRAFT.

Da jeg var tenåring var hest alt. Hver dag etter skolen direkte til stallen. Kurs, konkurranser, sprang og dressur. Innehaveren av stallen sa en dag: hvis hester hadde kjent til sin egen kraft, hvis de selv visste hvor sterke de var, hadde vi aldri kunnet stenge dem inne bak gjerder, fått dem til å dra ploger og hoppe over hinder på kommando.

Birgitta kjente sin kraft. Ikke for at hun mente den var hennes bare:
”O Härre, allsmäktige Gud, jag vet att jag har allt från dig”.

Men hun kjente den og hun brukte den. Ikke for å behage, men for å rydde opp. Lot seg ikke stoppe av verdslige begrensninger. Selv om embetsmenn og kirkens maktfyrster forsøkte å stoppe henne durte hun frem med sine oppdrag, som hun mente kom direkte fra Gud. For eksempel oppdraget å få paven tilbake fra Avignon til Roma.

Antagelig er det slik at Birgitta setter mitt eget liv i perspektiv. Får meg til å tenke over i hvilken grad jeg selv er dedikert til det jeg opplever som levende og sant. Får meg til å se hva jeg lar meg stoppe av, hvor lett jeg kan gi opp. Å legge ut på en to år lang vandring fra Sverige i 1349, samme år som svartedauden bryter ut, gjennom et pestherjet Europa til Roma som var rasert av jordskjelv. Med følge. Slå leir, lage mat, bryte opp, gjøre sine toaletter. Hele veien drevet av en kjærlighetsglød som ikke lot seg kue eller begrense av noen form for øvrighet. Jo, det gir perspektiv. Gjetter at hennes sosiale posisjon reddet henne fra både bål, galge og øks.

Forrige sommer ble det turné opp Gudbrandsdalen med nyinnspilte bønner etter denne kraftkilde hellige Birgitta. Under hver konsert tenkte jeg: her kunne det kommet inn kor. Og her. Enda flere kunne fått oppleve den bakenforliggende styrken som presser seg frem gjennom ordene. Nå sitter jeg på flyet til Berlin til et to ukers skriveopphold, med en imaginær medpassasjer, for å gjøre dette mulig. Skrive inn korpartier. Koret skal få representere hennes følge på vandringen til Roma.

Borre Vocale i Horten vil være med på prosjektet. Kor i Leikanger, Luster og Aurland vil også. Og selvfølgelig – de to jeg kom i snakk med i kaffebaren nettopp synger i kor i Kolbotn og ville absolutt vite mer.
Javel August Strindberg, du kalte Birgitta «En härsklusten, äresjuk kvinna». Det er klart. Noe skal det hete når kraften bryter løs uten respekt for det vedtatte.
Fortsettelse følger.

Hurra for 8.mars

Hurra for 8.mars

Forestill deg en orkesterdirigent. Som står og fekter foran et stort symfoniorkester. Se så for deg en regissør, lett henslengt i regissørstolen, eller lent mot kamera. Forestill deg en jazzmusiker. En spesifikk person.
Og nå, tenk på et geni.
Var noen av de du tenkte på kvinner?

Hvis svaret er ja ønsker jeg meg nettopp deg inn i følgende sammenhenger: opptakskomiteer, utvalg der det fordeles støtte til for eksempel filmskaping, utdeling av kunstnerstipend og prosjektstøtte. I juryer generelt. Jeg slenger forresten med et yrke til: pilot. Fremdeles assosiasjoner til et spesielt kjønn?

Jeg er jazzmusiker. Selvutnevnt sådan. Med det mener jeg at ingen noen gang har godkjent meg som jazzmusiker. Derimot har komiteer og utvalg, utelukkende bestående av menn, flere ganger underkjent meg som dette. Jeg har selv måttet gi meg statusen. Fordi jeg er jazz, elsker jazz og synger jazz. Profesjonelt. Det betyr at det er mitt yrke og har vært det i 13 år. De nevnte erfaringene i jazzverden har bidratt til at hver gang jeg skal skrive en søknad, ringe en salgstelefon eller gå på jam med jazzgutta, må jeg først gjennom kvalmeanfall og svettetokter. Ofte panikkangst. Lite pene tanker om meg selv får feste og innvendingene står i kø. Det krever navigering på høyt nivå og en hel del profesjonell hjelp i form av coaching og terapi for å orke å stå i det.

”Du kan bli hva du vil” er en moderne slogan. Ja, hvis du kan stå på bena i møte med patriarkatet. Vurderinger sitter i ryggmargen og fjernstyrer. Når ikke alltid frem til hjernen der vi kan få øye på dem og så kan granske dem. Vi tar valg og avgjørelser basert på reflekser. Innlærte, ubevisste reflekser. Dette er i mine øyne farlig.

Her om dagen kjørte jeg Hengsrudveien mot Bispeveien, på vei til Revetal. Ut av siste svingen, før den lange flaten bort mot krysset,  hadde jeg fått bak meg en hissig pick-up. På grunn av møtende biler kunne han ikke kjøre forbi på flaten. Lå tett i baken på meg, ubehagelig tett. Kjente sjåførens utålmodighet som prikking i nakken. Roet meg ned med å tenke at min lille, lette el-bil, som har en tendens til å danse på islaget i veibanen, ikke kunne gå fortere om jeg skulle komme frem i sikkerhet. Veien var dekket med tjukk, ustrødd is. Vi nærmer oss T-krysset, og da ser jeg at en jente på sykkel skal over veien. Hjelm på hodet, skolesekk på ryggen. Hun stiger av sykkelen ved fotgjengerfeltet og ser mot meg, som stopper. Vi smiler til hverandre og vinker mens hun går over. Et gyllent øyeblikk. I samme stund merker jeg pick-upen presse seg forbi meg på høyre side, svinge ut og suse oppover Bispeveien. Det søkker i meg. Denne mannlige irritasjon og utålmodighet har jeg opplevd for mye. Den har satt seg i nervesystemet.

Situasjonen rakk aldri å bli farlig for jenta, men ubehaget av å bli jaget og pushet bort fra viktige, kall det myke, verdier, som å ta hensyn til et utsatt liv langs veien blir sittende i systemet i flere dager. Vekker for mange assosiasjoner. Og ja, jeg kobler denne utålmodighet til menn. Og nei, jeg hater ikke maskulinitet og menn. Tvert i mot. Jeg elsker det og trenger det. Men helst i sine lyse aspekter. Det går an å ta inn hele bildet. Det går an å holde sine hester og pløye jorden dypt og miljøvennlig slik at høsten, vår alles høst, blir god. Til denne vidunderlige kraft, som målrettet utretter, som konstruerer og monterer, hogger, løfter, sleper og slenger, vil jeg med min varmeste, mykeste inderlighet si: la oss gifte oss. La oss forene våre ulike styrker og sammen bli noe menneskelig, fungerende og fruktbart. Skal verden klare seg må det lyttes til kvinner. Vi har en jobb å gjøre som kan sammenfattes i følgende oppfordringer: kvinner, vær et subjekt!  Tre fram med tydelighet. Vis verden hvem du er. Og til alle menn, som kan støtte oss i denne tilblivelse og dermed bidra til å redde og bevare verden vil jeg si: bli feminist!

Og husk, dette er en innsde-jobb. Vi er alle både kvinne og mann.

I løvens hule

Om jeg skulle liste de innvendingene jeg har hatt mot å gå på søndagsjam på Herr Nilsen ville det ta uforholdsmessig mye plass. Heldigvis er det ikke lenger ofte jeg havner i «de der» og «jeg her» tenking, men jazzgutta vekker dette i meg. Og jeg må bare beklage. Smerten er på min side.

Ok. Så har jeg kanskje noen ikke så oppløftende opplevelser i bagasjen fra 80-tallets Trondheim, opplevelser jeg ikke var rustet for. Kanskje bare et blikk eller et manglende blikk, en latter som havnet på feil sted inni meg. Men også noen kraftige avvisninger som har satt seg i nervesystemet. Og det krydde ikke av damer som tok plass og hevdet det som nå har etablert seg som en ufrakommelig sannhet: Jazzen er min! Jeg er jazz, jeg elsker jazz og jeg synger jazz!

I min private evolusjon hadde tiden i går kommet til å stige rett inn i den egendefinerte løvens jazzhule og våge å bli tygget og spyttet ut igjen. Hele søndagen gikk med til å argumentere mot å dra til Oslo for å dumme meg ut. Hvem vet hva som likevel får meg til å bestille togbillett og i 17 grader minus utsette meg for norsk vinter og frost i tillegg til å risikere skam-attakker og artistisk selvmord. Kanskje er det slik at nid-fortellingene om meg selv nå ikke tar 100 % av plassen. Muligens 20 %, og de må gi tapt. Lidenskapen for å synge og musisere sammen med noen av landets flotteste, og NB! hyggeligste, musikere har seiret over det mørket som dessverre har preget selvbildet og aktivitetsnivået i flere ti-år.

Det hjelper at en god venn stiller opp. Det hjelper å se filmen innspilt dagen før på en annen klubb, en film som viser at jeg kanskje ikke synger så verst og ikke ser ut som et monster, at jeg bør kunne våge å vise meg frem helt enkelt som jeg er. Diskusjonene som har pågått i meg i årevis er: ja men, i hvilke sammenhenger? Med jazzgutta? Virkelig?

Kapellmester møter meg med god klem og varmt blikk. Vi har spilt sammen før og jeg senker skuldrene noe. Trommisen har jeg også vært i ilden med, i Oslo domkirke. Stort, bredt smil derfra. Det nærmer seg min tur og jeg tar en prat med kapellmester. Viser ham mine prydelige noter og vi blir enige om hvilke to jeg skal ta. Så er det bare å ta steget den lille halvmeteren opp på scenen. Vipps, der ble trommisen byttet ut, søren og, men dette er jo jam. Javel. Originaltrommisen skal stille lyd undervies. Topp! Jeg synger, forklarer jeg ham, betydelig svakere enn forrige vokalist. Hun var et fyrverkeri av energi og stemme og lett å digge. Går helt bra å være annerledes enn hvem som helst denne kvelden. Jeg er trygg og hviler i min enorme kjærlighet til jazzen.

The shadow of your smile. Pianisten, helt ny for meg, tar vennlig imot mine ikke-digitale noter og synes de er pene. Vi blir enige om tempo og takt: Bossa Nova, mitt andre hjem. Utpust. Plutselig er det en gitarist på scenen (damer, det er slik det gjøres. Man tar en gitar og begynner å spille). Det er naturlig å stå der, det er gøy. Publikum klapper når de skal, til og med etter min vokale innledning. Det er hyggelig. Mange åpne ansikter lyser mot meg, flere skygger av smil.

Every time we say goodbye. Jeg får ikke satt rett tempo og lider hele veien og i flere timer etterpå av at det går for langsomt. Do it once, but don’t do it twice, forsøker jeg å coache for å slutte å slå på meg selv. Neste gang vet jeg akkurat hvilket tempo den skal ha.

Det hele var udramatisk og befridd fra de store følelsene. Det tar jeg som et sunnhetstegn. Ingen som så meg stå der i går kan ane noe om hvilke løvekonger jeg omfavnet i håp om å ikke bli spist, hvilke hylende løvinner jeg valgte å ikke sammenligne meg med. Det naturlige og selvsagte vant, og nyanserte minner fra Trondheim dukket opp. For eksempel da den store jazzpianist, som ”alle” ville ha undervisning av, pent takket nei til høyre og venstre, men inviterte meg til gratis undervisning fordi han ”så noe i meg”. Initierte meg i jazzhemmeligheter og forsøkte nå inn til meg med støtte og oppmuntring. Nå hører jeg hans ord, og jeg er ham evig takknemlig. Ren, ekte, direkte support.

Jeg hører innvendinger mot #metoo. Innvendingene kommer fra menn. Etter å ha snakket med den siste med sterke slike tenker jeg: du kommer aldri til å forstå. Du trenger ikke forstå. For deg har verden vært en åpen og mulig arena. For meg vil #metoo bli stående som et før og etter, og med hele min væren, sjel, ånd, kropp og jubel faller jeg på kne og roper så alt og alle kan høre: Takk #metoo! Takk takk i evighet takk! Og takk til bartenderdamen på Herr Nilsen i går for årtiendets kompliment!

Tre Trygge Rom

#meetoo?

Jeg har tre trygge rom.
Skulle ønske jeg kunne skrive at disse er: min stue, mitt soverom og mitt kontor.
Men nei, klarer jeg ikke helt skape trygghet for meg selv. Må ta profesjonell hjelp. Dype nedarvede og innlærte mønstre av motstand mot meg selv forsøker stadig å holde meg på plass og i skinnet. Til tider virker disse motkreftene så sterkt at jeg har problemer med å puste. Kan ikke engang drømme om å si: ”Hei verden, her er jeg!”

Det er tre ulike profesjoner jeg møter i like mange rom. Egentlig er det menneskene bak profesjonene jeg søker når jeg føler meg nødt til å oppsøke rommene. Booke tid.

Rom 1 er hos muskelterapeuten. Forståelse, empati, varme, massasje. Og noen nåler på utvalgte punkter, avhengig av situasjonen som utspiller seg. Dyp avslapning. Den hadde ikke kunnet inntreffe uten punkt nr 1: forståelsen, som er portalen til alt som videre kan skje på benken. Terapeuten ser på meg når jeg kommer med mitt. Føler hun ser over meg og igjennom meg. Lytter til hva jeg forteller, men tror ikke hun hører på ordene. Hun lytter dypere. Kjenner igjen i seg selv hvor jeg er og hva jeg trenger og sier plutselig ”Jeg tror jeg vet hva vi skal gjøre i dag”. Det vet hun alltid, og jeg kan en time senere gå derfra med opplevelsen at situasjonen er snudd. Til det bedre.

Rom 2 er hos coachen. ”Hvordan går det?” spør han før jeg har fått satt meg. Jeg er allerede i full gang med å fortelle idet jeg setter meg. Han ler og fekter med armene, responderer på det jeg sier med tilrop og stiller plutselige spørsmål som gjør at tankene mine må skifte retning. Kanskje ligger mye akkurat der, i hans tilsynelatende uskyldige spørsmål. 45 minutter senere går jeg ut fra rom 2 med fornyet tro og fordypet innsikt. Jeg har kraft, jeg har kompetanse, jeg er kapabel, jeg får finnes.

Rom nr 3 er hos gestaltterapeuten. Dette er et nytt rom. Nei, ikke terapirommet, men selve terapeuten. Allerede trygt der. ”Er dette terapi?” spurte jeg under første sesjon, jeg syntes vi bare satt og småpratet. I neste øyeblikk gikk jeg rasende rundt på gulvet og ropte:” Jeg gidder ikke å passe inn!” Antagelig terapi.

Disse tre rommene er som eksterne lunger. Klarer meg ikke med to ekstra lunger, tre skal det være. Går inn i rommene, og etter en stund puster jeg bedre og dypere. Tankene klarner, innsikter melder seg. Når jeg går forestiller jeg meg at jeg har en usynlig slange tilbake dit. En tid, inn i mine hverdager og mitt virke, fungerer de som respiratorer slik at jeg en stund til kan stå i verden og i alle fall tenke: ”Hei verden, her er jeg”.

Om å ikke vite

Sitter her og tenker at jeg skulle gjort noe annet. Enn å sitte her. Dessverre er det ofte slik at jeg tenker nettopp det, at jeg burde noe annet. Om jeg hviler burde jeg trene. Om jeg er på vei ut lurer jeg på om jeg ikke nå holder på å overanstrenge meg og heller burde hvile. Vasker jeg opp burde jeg jobbe, sitter jeg ved Mac’en burde jeg øve. Øver jeg burde jeg – ja Gud vet. Men av og til er jeg sikker. Det er når jeg pakker bilen med utstyr, tar på meg finstasen, legger sminke, litt ekstra, setter meg i bilen og kjører mot neste opptreden. Da er jeg i vater. Jeg er heldig som får oppleve dette innimellom.

I går var det kaos i hodet. Må bestemme meg angående ny bil. Da kokepunktet var nådd kom impulsen om en tur i skogen. Impulsen ga mening. Vakkert i skogen nå. Begynnende høst. Jeg ropte ut: hjelp meg da, noe, noen, å ta rett avgjørelse: Hvit bensinbil eller svart el-bil?. Skogen svarte: svart el-bil! Jeg følte beslutsomhet, og lykke i kroppen. Der fant altså avgjørelsen meg, ute i skogen. Lykken varte ca 3 minutter. Da ringte hvit bensinbil selgeren og knuste min sikkerhet ved å gi et knalltilbud på bilen som skal leveres inn om noen dager etter tre års leasing.

Nytt kaos, nye runder, mer grublerier. Midt oppi argumenter for og imot piper en liten stemme ”det er bare en bil, det er bare penger”. Den vil jeg ikke høre på – her er det alvor.

Dette handler egentlig om å ikke vite, om å våge å ikke vite. For jeg vet ikke. Men jeg vet at avgjørelsen vil bli tatt i tide, og at avgjørelsen vil bli god. Hvordan vet jeg det? ”I know I am forgiven, but I don’t know how I know”, synger Leonard Cohen. Når en er lei av strategier, lei av å være taktisk for alltid å karre til seg det beste for en selv, både i relasjoner og i bilhandel, når muskler og ledd og hjerne er utslitt etter fiksing og ordning, som likevel aldri leder verken til ro eller tilfredsstillelse, hva gjør en da? Gir opp?

Vet ikke. Ikke engang det vet jeg. Tør å ikke vite. Tar sjansen på at oppdragene uteblir, på å ikke kunne betale husleien, ikke finnes så å si. Tar sjansen på å ikke hevde meg, i en verden der jeg stadig blir påminnet om at det er eneste vei å gå. Er det? Og hvor leder den veien? Til suksess og tilfredsstillelse? Ser ikke så mange eksempler på det, men ser en hel del annet.

Som vanlig, da jeg begynte å skrive dette visste jeg ikke at det skulle bli et blogginnlegg. Jeg skriver fordi jeg trenger komme til klarhet. Denne gangen behøvde jeg få øye på verdien i å tåle uvisshet til vissheten melder seg, bli påminnet om at jeg er større enn meg selv (sorry Inger Hagerup) og under påvirkning av krefter som jeg ikke har full kontroll over. Jeg vet ikke hva og hvor mye som skal til fra min side for at hjulene skal gå rundt. Vet heller ikke hvor fort de skal snurre. Og tenker nå hvor utrolig mye mer spennende alt vi ikke vet er enn det lille vi vet. Tanken åpner rommet rundt meg.

Veien til søknadsskjemaet

Veien til søknadsskjemaet.

Dette er dagen det skal skje. Søknad skal skrives. Står opp to timer før vekkerklokken ber om det. Er ladet og klar. Kulturrådets hjemmeside ble åpnet allerede i går og ligger kun ett tastetrykk unna Facebook.

På vei mot dette tastetrykket kommer jeg på, etter morgenyoga og lang frokost med radio (faktisk viktig å følge med i nyhetsbildet), at det hadde vært moro om vennene på Facebook fikk vite at jeg har blitt publisert i en av landets aviser. Lager innlegg, laster opp bilde av den aktuelle avisen og publiserer. Likes’ene renner inn. Det tar tid å få med seg alle likes og lese kommentarer, og det er på tide å koke et egg. Proteiner er viktig når man skal skrive noe så viktig som en søknad. Det handler tross alt om økonomi, og en vil da betale sine regninger. Apropos, så ligger en ubetalt av den sorten midt på bordet. Like godt å få den unna før søknadsarbeidet tar helt over. Regninger kan lett hope seg opp.

Pekefingeren er ikke langt unna det avgjørende tastetrykket da det kommer inn sms fra datter i utlandet. Hm, det må være en grunn til at hun messer.. Jeg ringer henne! Lang fin prat. Etterpå begynner det å sige inn at jeg ikke kommer til å få skrevet noen søknad ved kjøkkenbordet. Drar heller til kontoret. Naturligvis tar jeg ut søppelet og ordner noen andre småting før jeg setter meg på sykkelen. I kontorfellesskapet er kaffen klar. Litt småprat med andre mennesker skal bare være sundt, så det tar jeg meg tid til. Hvem vet, kanskje noen feller en kommentar som igjen leder til akkurat den formuleringen jeg trenger.

Jeg er heldig som har eget kontor. Her kan jeg gjøre som jeg vil. Øve på sangtekster om det så skulle være. OMG! On the street where you live, den må jeg kunne til søndag. Så fint at jeg har mulighet til å faktisk øve her og nå. Hvis jeg synger igjennom den en gang i timen vil jeg lære den allerede i dag og være helt stø på søndag. Hvilken mulighet!

Jeg vet jeg vet jeg vet! Jeg skal åpne den siden nå. Ingen vei utenom. Har ladet opp til dette i ukesvis. Bare en tur på toalettet. Merker på vei dit hvor godt jeg tenker når jeg beveger meg. Kanskje det lureste nå er å gå en tur. Hvem har sagt at man kun kan sitte ved skrivebord og forfatte? Bevegelse er tingen. Da blir perspektivene klare og formuleringene kommer som av seg selv. Alt jeg trenger gjøre er å ta imot. Og huske. Jeg har jo telefonen. Kan spille inn genialitetene der. Dette er en vanntett plan. Bare det at regnet som nå strømmer ned ute har jeg ikke klær for. En kopp kaffe får gjøre samme nytte. Det er en liten bit å gå til termosen, innendørs. Mye kan skje på vei mot en termokanne med nytraktet kaffe.

Allerede lunsj? Hva skal Grete Roede si hvis jeg hopper over lunsjen?
– Dette skal nå ha min høyeste prioritet, skrev jeg til Roede-coachen sist. Det må jeg stå for. Ikke rokke ved prioriteringene. Det er ikke slik man lykkes, ved å prioritere noe den ene dagen og noe ganske annet den neste.

Laks og eggerøre. Fint med fettet i laksen, fett skal være bra for hjernen. Her skal det jo tenkes i intense to timer. Er det forresten noen vits å begynne på en søknad når en bare har to timer? Hvis en først kommer inn i flyten er det helt fryktelig å bli nødt for å bryte tvert av. Nei, det vil jeg ikke utsette meg for. Nå står det glassklart for meg: jeg skriver søknaden i morgen. Da har jeg hele dagen.

 

 

Tilpasningshelvetet

Tilpasningshelvetet.

Det finnes en verden der ute. Som jeg oppholder meg i hver dag. Mer eller mindre. En verden bestående av skatter og avgifter, betalingsfrister og avtaler. Jeg forsøker å ikke drukne. Noe i meg forsøker å ikke drukne. Vil gjøre jobben; i familien, i arbeidet. Holde avtaler, levere i tid. Må altså ”ut der”, tilpasset. Være en del av noe som ikke riktig rommer det jeg virkelig er. Som ikke rommer det som verken kan, vil eller skal passe inn. Det udefinerbare, store. Det riktig jævla enormt svære.

Om jeg ikke i viss grad tilpasser meg faller jeg igjennom. Sender søknader feil sted, opptrer med upassende repertoar for et stakkars uskyldig publikum. Men dette møtet mellom det indre og det ytre. Hvordan skal det administreres? Jeg fikk ikke lære det på skolen eller hjemme. Eller noe annet sted. Jeg skal bare vite og kunne det. Finne ut av det.

Det er søknadstider. Kulturrådet dynges snart ned i søknader fra håpefulle som alle synes vi har noe viktig å bidra med. Klart vi har. Det må bare passe inn i det allerede eksisterende. Formuleringene må stemme. Vi kommer ikke utenom systemet, i ønsket om å formidle at vi er noe langt mer enn systemet. Det er likt for alle, og noen klarer det. Blir det meg denne gangen?

Det som ikke passer inn har ikke blitt belønnet underveis. Eller sett. Det som blir belønnet er det som passer inn. SLUTT Å PASSE INN! Så blir det anarki og bare tanken skremmer. Jeg er veltilpasset. Mer enn forfattervennen som sklir mellom regler og rabatter og ikke tar ting så nøye. Det går ikke for meg, oppdradd i et møblert hjem og strengt opplært i regelverk. Bare det, at kunsten grep tak i meg, og jeg sa ja. Sa ja før jeg hadde fått forhandlet om betingelsene. De har ikke vært gode. Påvre kan man si. Men har man en gang sagt ja til kunsten…

Nå skal jeg altså finne et språk. Skape formuleringer som treffer de som sitter på millionene. Jeg har møtt dem. De oser kvalitet og kompetanse. Norge kan være stolt og føle seg trygg. Like forbanna; jeg må kle mine opplevelser av det uhåndgripelige, evige og forsøke overbevise dem om at nettopp jeg skal klare å transformere det uforanderlige inn i et kunstnerisk uttrykk som gjør at flere enn jeg, helst så mange som mulig (nå er jeg urettferdig!), også kan, om enn bare for noen øyeblikk, bli hevet over sin hverdag. Bli rykket ut av tilvante perspektiv og til og med bli satt i dialog med det store.

Det virker enklere å dra til månen.

 

 

Back to business

Back to business.

Visst er vel sommeren en deilig tid! Kan være. Hvis en har flaks. Denne sommeren har jeg hatt flaks. Først turné med to supre musikere og deretter; ni hele dager i Telemarks skjærgård med to genier.

Vil ikke skrive to kvinnelige genier, men hvis jeg ikke gjør det er jeg redd de fleste som leser dette automatisk leser inn de to geniene som menn. Har sett undersøkelser som peker i den retning. Komponist, orkesterdirigent, regissør og geni. Før en får tenkt seg om har hjernen kjønnsbestemt disse betegnelsene. Viser det seg. Heldigvis får en iblant tenkt seg om.

Så hva gjør en da når en er sammen med to genier? Jo, danner geniklubb. Med én eneste statutt: rapportere til de øvrige medlemmene hver gang en kvinne i offentlighet omtales som geni. (Det morsomme er at hvis noen av medlemmene leser akkurat dette, så kan de rapportere, og da gjelder det dem selv.)

Etter ni dager sammen med to genier i Telemarks skjærgård, og kun ett flåttbitt, så skal jeg da ta meg tilbake til noe. Hva er dette noe og hvordan skal det gå til. Har i dagevis vært avledet fra å tenke både på fremtid og fortid. Kun vært i øyeblikket, i det som har oppstått foran øynene på oss. Avledet av genier og av naturen; sandbunn, måser, tjeld og skarv. Skiftende vær, skiftende skydekke. Nei, skulle vi hatt en kaffe. Sånn gikk no dagan.

Men nå gjelder det å ta seg tilbake. Kanskje til og med til noe produktivt. Kaste loss, bryte fortøyningene og seile inn i egen havn. Ensomhetens seilas, tilbake til kilden. Det skal søkes om penger, det skal komponeres og skapes. Forfattes. Det skal gis plass til hvile og mosjon, familie og sosialt. I separasjonen rykker det i fellesskapsmuskelen, den som i skjærgården har blitt varm og tøyd. Jeg har blitt vant til å kunne skue både til høyre og venstre og da enten se toppen av et par briller nedenfor en panne i dype studier (geniale studier), eller noen vandrende på svaberg. Vel vitende om at også denne dagen ville middagen bli inntatt i fellesskap og med stor enighet om menyen. Tre retter. Skal det være musserende også i dag eller skal vi bare ha rødvin? Vi har flytt oppå. Som seg hør og bør for sommermennesker. Med flaks.

Har visst godt at der fremme venter noe annet. Det har hjulpet på hengivelsesevnen til samvær og sjeldent fravær av aktivitet. Men nå sitter jeg ensom i båten og ror mot den innerste havn. Ingen andre båter fortøyd der. Det ser kaldt og forlatt ut. Gruer meg. Vil snu, dra tilbake til svabergene men nei – det går ikke. Må fortsette. Ror rasende under høylytte protester. Hva skal dette være godt for? Til hvilken nytte? Likevel, åretakene faste, retningen stø og kursen satt. Der innerst i viken skal jeg bruke tid på å bli vant til stillheten igjen. Langsomt skifte fokus og bli klar over drifter og dype lengsler som strekker seg langt utenfor øyeblikket. Ikke ringe noen. Ikke sette på TV’en. Holde ut brakkvann og mangel på selskap. Og så etter hvert bli klar over hva mer som skal fødes frem. Mer enn denne teksten.

Ukas låt: If you knew what I know

Ukas låt: If you knew what I know.

You would pour it into the world
knowing your actions are loaded with gratitude and benefit

Også If you knew what I know måtte ligge noen år før den kom i produksjon. Stanget i taket med innvendinger som handlet om å innbille seg at en er noe. Men hvem kan la seg begrese av gamle lover nedtegnet i et annet tusentall. Vi skal blomstre! Det er lov å vite noe og ha store innsikter. Det er lov å være grandios i sitt eget. Hurra for tillatelsene. Hurra for innsikter som gjør at vi blir litt mindre offer. Hurra for den indre kraften som lengter etter å skape og dele seg selv med verden. Hurra for oss her på jorden! Nå! Her er If you knew what I know (and I know you do).