Eli Helland Blogg

Tre Trygge Rom

#meetoo?

Jeg har tre trygge rom.
Skulle ønske jeg kunne skrive at disse er: min stue, mitt soverom og mitt kontor.
Men nei, klarer jeg ikke helt skape trygghet for meg selv. Må ta profesjonell hjelp. Dype nedarvede og innlærte mønstre av motstand mot meg selv forsøker stadig å holde meg på plass og i skinnet. Til tider virker disse motkreftene så sterkt at jeg har problemer med å puste. Kan ikke engang drømme om å si: ”Hei verden, her er jeg!”

Det er tre ulike profesjoner jeg møter i like mange rom. Egentlig er det menneskene bak profesjonene jeg søker når jeg føler meg nødt til å oppsøke rommene. Booke tid.

Rom 1 er hos muskelterapeuten. Forståelse, empati, varme, massasje. Og noen nåler på utvalgte punkter, avhengig av situasjonen som utspiller seg. Dyp avslapning. Den hadde ikke kunnet inntreffe uten punkt nr 1: forståelsen, som er portalen til alt som videre kan skje på benken. Terapeuten ser på meg når jeg kommer med mitt. Føler hun ser over meg og igjennom meg. Lytter til hva jeg forteller, men tror ikke hun hører på ordene. Hun lytter dypere. Kjenner igjen i seg selv hvor jeg er og hva jeg trenger og sier plutselig ”Jeg tror jeg vet hva vi skal gjøre i dag”. Det vet hun alltid, og jeg kan en time senere gå derfra med opplevelsen at situasjonen er snudd. Til det bedre.

Rom 2 er hos coachen. ”Hvordan går det?” spør han før jeg har fått satt meg. Jeg er allerede i full gang med å fortelle idet jeg setter meg. Han ler og fekter med armene, responderer på det jeg sier med tilrop og stiller plutselige spørsmål som gjør at tankene mine må skifte retning. Kanskje ligger mye akkurat der, i hans tilsynelatende uskyldige spørsmål. 45 minutter senere går jeg ut fra rom 2 med fornyet tro og fordypet innsikt. Jeg har kraft, jeg har kompetanse, jeg er kapabel, jeg får finnes.

Rom nr 3 er hos gestaltterapeuten. Dette er et nytt rom. Nei, ikke terapirommet, men selve terapeuten. Allerede trygt der. ”Er dette terapi?” spurte jeg under første sesjon, jeg syntes vi bare satt og småpratet. I neste øyeblikk gikk jeg rasende rundt på gulvet og ropte:” Jeg gidder ikke å passe inn!” Antagelig terapi.

Disse tre rommene er som eksterne lunger. Klarer meg ikke med to ekstra lunger, tre skal det være. Går inn i rommene, og etter en stund puster jeg bedre og dypere. Tankene klarner, innsikter melder seg. Når jeg går forestiller jeg meg at jeg har en usynlig slange tilbake dit. En tid, inn i mine hverdager og mitt virke, fungerer de som respiratorer slik at jeg en stund til kan stå i verden og i alle fall tenke: ”Hei verden, her er jeg”.

Om å ikke vite

Sitter her og tenker at jeg skulle gjort noe annet. Enn å sitte her. Dessverre er det ofte slik at jeg tenker nettopp det, at jeg burde noe annet. Om jeg hviler burde jeg trene. Om jeg er på vei ut lurer jeg på om jeg ikke nå holder på å overanstrenge meg og heller burde hvile. Vasker jeg opp burde jeg jobbe, sitter jeg ved Mac’en burde jeg øve. Øver jeg burde jeg – ja Gud vet. Men av og til er jeg sikker. Det er når jeg pakker bilen med utstyr, tar på meg finstasen, legger sminke, litt ekstra, setter meg i bilen og kjører mot neste opptreden. Da er jeg i vater. Jeg er heldig som får oppleve dette innimellom.

I går var det kaos i hodet. Må bestemme meg angående ny bil. Da kokepunktet var nådd kom impulsen om en tur i skogen. Impulsen ga mening. Vakkert i skogen nå. Begynnende høst. Jeg ropte ut: hjelp meg da, noe, noen, å ta rett avgjørelse: Hvit bensinbil eller svart el-bil?. Skogen svarte: svart el-bil! Jeg følte beslutsomhet, og lykke i kroppen. Der fant altså avgjørelsen meg, ute i skogen. Lykken varte ca 3 minutter. Da ringte hvit bensinbil selgeren og knuste min sikkerhet ved å gi et knalltilbud på bilen som skal leveres inn om noen dager etter tre års leasing.

Nytt kaos, nye runder, mer grublerier. Midt oppi argumenter for og imot piper en liten stemme ”det er bare en bil, det er bare penger”. Den vil jeg ikke høre på – her er det alvor.

Dette handler egentlig om å ikke vite, om å våge å ikke vite. For jeg vet ikke. Men jeg vet at avgjørelsen vil bli tatt i tide, og at avgjørelsen vil bli god. Hvordan vet jeg det? ”I know I am forgiven, but I don’t know how I know”, synger Leonard Cohen. Når en er lei av strategier, lei av å være taktisk for alltid å karre til seg det beste for en selv, både i relasjoner og i bilhandel, når muskler og ledd og hjerne er utslitt etter fiksing og ordning, som likevel aldri leder verken til ro eller tilfredsstillelse, hva gjør en da? Gir opp?

Vet ikke. Ikke engang det vet jeg. Tør å ikke vite. Tar sjansen på at oppdragene uteblir, på å ikke kunne betale husleien, ikke finnes så å si. Tar sjansen på å ikke hevde meg, i en verden der jeg stadig blir påminnet om at det er eneste vei å gå. Er det? Og hvor leder den veien? Til suksess og tilfredsstillelse? Ser ikke så mange eksempler på det, men ser en hel del annet.

Som vanlig, da jeg begynte å skrive dette visste jeg ikke at det skulle bli et blogginnlegg. Jeg skriver fordi jeg trenger komme til klarhet. Denne gangen behøvde jeg få øye på verdien i å tåle uvisshet til vissheten melder seg, bli påminnet om at jeg er større enn meg selv (sorry Inger Hagerup) og under påvirkning av krefter som jeg ikke har full kontroll over. Jeg vet ikke hva og hvor mye som skal til fra min side for at hjulene skal gå rundt. Vet heller ikke hvor fort de skal snurre. Og tenker nå hvor utrolig mye mer spennende alt vi ikke vet er enn det lille vi vet. Tanken åpner rommet rundt meg.

Veien til søknadsskjemaet

Veien til søknadsskjemaet.

Dette er dagen det skal skje. Søknad skal skrives. Står opp to timer før vekkerklokken ber om det. Er ladet og klar. Kulturrådets hjemmeside ble åpnet allerede i går og ligger kun ett tastetrykk unna Facebook.

På vei mot dette tastetrykket kommer jeg på, etter morgenyoga og lang frokost med radio (faktisk viktig å følge med i nyhetsbildet), at det hadde vært moro om vennene på Facebook fikk vite at jeg har blitt publisert i en av landets aviser. Lager innlegg, laster opp bilde av den aktuelle avisen og publiserer. Likes’ene renner inn. Det tar tid å få med seg alle likes og lese kommentarer, og det er på tide å koke et egg. Proteiner er viktig når man skal skrive noe så viktig som en søknad. Det handler tross alt om økonomi, og en vil da betale sine regninger. Apropos, så ligger en ubetalt av den sorten midt på bordet. Like godt å få den unna før søknadsarbeidet tar helt over. Regninger kan lett hope seg opp.

Pekefingeren er ikke langt unna det avgjørende tastetrykket da det kommer inn sms fra datter i utlandet. Hm, det må være en grunn til at hun messer.. Jeg ringer henne! Lang fin prat. Etterpå begynner det å sige inn at jeg ikke kommer til å få skrevet noen søknad ved kjøkkenbordet. Drar heller til kontoret. Naturligvis tar jeg ut søppelet og ordner noen andre småting før jeg setter meg på sykkelen. I kontorfellesskapet er kaffen klar. Litt småprat med andre mennesker skal bare være sundt, så det tar jeg meg tid til. Hvem vet, kanskje noen feller en kommentar som igjen leder til akkurat den formuleringen jeg trenger.

Jeg er heldig som har eget kontor. Her kan jeg gjøre som jeg vil. Øve på sangtekster om det så skulle være. OMG! On the street where you live, den må jeg kunne til søndag. Så fint at jeg har mulighet til å faktisk øve her og nå. Hvis jeg synger igjennom den en gang i timen vil jeg lære den allerede i dag og være helt stø på søndag. Hvilken mulighet!

Jeg vet jeg vet jeg vet! Jeg skal åpne den siden nå. Ingen vei utenom. Har ladet opp til dette i ukesvis. Bare en tur på toalettet. Merker på vei dit hvor godt jeg tenker når jeg beveger meg. Kanskje det lureste nå er å gå en tur. Hvem har sagt at man kun kan sitte ved skrivebord og forfatte? Bevegelse er tingen. Da blir perspektivene klare og formuleringene kommer som av seg selv. Alt jeg trenger gjøre er å ta imot. Og huske. Jeg har jo telefonen. Kan spille inn genialitetene der. Dette er en vanntett plan. Bare det at regnet som nå strømmer ned ute har jeg ikke klær for. En kopp kaffe får gjøre samme nytte. Det er en liten bit å gå til termosen, innendørs. Mye kan skje på vei mot en termokanne med nytraktet kaffe.

Allerede lunsj? Hva skal Grete Roede si hvis jeg hopper over lunsjen?
– Dette skal nå ha min høyeste prioritet, skrev jeg til Roede-coachen sist. Det må jeg stå for. Ikke rokke ved prioriteringene. Det er ikke slik man lykkes, ved å prioritere noe den ene dagen og noe ganske annet den neste.

Laks og eggerøre. Fint med fettet i laksen, fett skal være bra for hjernen. Her skal det jo tenkes i intense to timer. Er det forresten noen vits å begynne på en søknad når en bare har to timer? Hvis en først kommer inn i flyten er det helt fryktelig å bli nødt for å bryte tvert av. Nei, det vil jeg ikke utsette meg for. Nå står det glassklart for meg: jeg skriver søknaden i morgen. Da har jeg hele dagen.

 

 

Tilpasningshelvetet

Tilpasningshelvetet.

Det finnes en verden der ute. Som jeg oppholder meg i hver dag. Mer eller mindre. En verden bestående av skatter og avgifter, betalingsfrister og avtaler. Jeg forsøker å ikke drukne. Noe i meg forsøker å ikke drukne. Vil gjøre jobben; i familien, i arbeidet. Holde avtaler, levere i tid. Må altså ”ut der”, tilpasset. Være en del av noe som ikke riktig rommer det jeg virkelig er. Som ikke rommer det som verken kan, vil eller skal passe inn. Det udefinerbare, store. Det riktig jævla enormt svære.

Om jeg ikke i viss grad tilpasser meg faller jeg igjennom. Sender søknader feil sted, opptrer med upassende repertoar for et stakkars uskyldig publikum. Men dette møtet mellom det indre og det ytre. Hvordan skal det administreres? Jeg fikk ikke lære det på skolen eller hjemme. Eller noe annet sted. Jeg skal bare vite og kunne det. Finne ut av det.

Det er søknadstider. Kulturrådet dynges snart ned i søknader fra håpefulle som alle synes vi har noe viktig å bidra med. Klart vi har. Det må bare passe inn i det allerede eksisterende. Formuleringene må stemme. Vi kommer ikke utenom systemet, i ønsket om å formidle at vi er noe langt mer enn systemet. Det er likt for alle, og noen klarer det. Blir det meg denne gangen?

Det som ikke passer inn har ikke blitt belønnet underveis. Eller sett. Det som blir belønnet er det som passer inn. SLUTT Å PASSE INN! Så blir det anarki og bare tanken skremmer. Jeg er veltilpasset. Mer enn forfattervennen som sklir mellom regler og rabatter og ikke tar ting så nøye. Det går ikke for meg, oppdradd i et møblert hjem og strengt opplært i regelverk. Bare det, at kunsten grep tak i meg, og jeg sa ja. Sa ja før jeg hadde fått forhandlet om betingelsene. De har ikke vært gode. Påvre kan man si. Men har man en gang sagt ja til kunsten…

Nå skal jeg altså finne et språk. Skape formuleringer som treffer de som sitter på millionene. Jeg har møtt dem. De oser kvalitet og kompetanse. Norge kan være stolt og føle seg trygg. Like forbanna; jeg må kle mine opplevelser av det uhåndgripelige, evige og forsøke overbevise dem om at nettopp jeg skal klare å transformere det uforanderlige inn i et kunstnerisk uttrykk som gjør at flere enn jeg, helst så mange som mulig (nå er jeg urettferdig!), også kan, om enn bare for noen øyeblikk, bli hevet over sin hverdag. Bli rykket ut av tilvante perspektiv og til og med bli satt i dialog med det store.

Det virker enklere å dra til månen.

 

 

Back to business

Back to business.

Visst er vel sommeren en deilig tid! Kan være. Hvis en har flaks. Denne sommeren har jeg hatt flaks. Først turné med to supre musikere og deretter; ni hele dager i Telemarks skjærgård med to genier.

Vil ikke skrive to kvinnelige genier, men hvis jeg ikke gjør det er jeg redd de fleste som leser dette automatisk leser inn de to geniene som menn. Har sett undersøkelser som peker i den retning. Komponist, orkesterdirigent, regissør og geni. Før en får tenkt seg om har hjernen kjønnsbestemt disse betegnelsene. Viser det seg. Heldigvis får en iblant tenkt seg om.

Så hva gjør en da når en er sammen med to genier? Jo, danner geniklubb. Med én eneste statutt: rapportere til de øvrige medlemmene hver gang en kvinne i offentlighet omtales som geni. (Det morsomme er at hvis noen av medlemmene leser akkurat dette, så kan de rapportere, og da gjelder det dem selv.)

Etter ni dager sammen med to genier i Telemarks skjærgård, og kun ett flåttbitt, så skal jeg da ta meg tilbake til noe. Hva er dette noe og hvordan skal det gå til. Har i dagevis vært avledet fra å tenke både på fremtid og fortid. Kun vært i øyeblikket, i det som har oppstått foran øynene på oss. Avledet av genier og av naturen; sandbunn, måser, tjeld og skarv. Skiftende vær, skiftende skydekke. Nei, skulle vi hatt en kaffe. Sånn gikk no dagan.

Men nå gjelder det å ta seg tilbake. Kanskje til og med til noe produktivt. Kaste loss, bryte fortøyningene og seile inn i egen havn. Ensomhetens seilas, tilbake til kilden. Det skal søkes om penger, det skal komponeres og skapes. Forfattes. Det skal gis plass til hvile og mosjon, familie og sosialt. I separasjonen rykker det i fellesskapsmuskelen, den som i skjærgården har blitt varm og tøyd. Jeg har blitt vant til å kunne skue både til høyre og venstre og da enten se toppen av et par briller nedenfor en panne i dype studier (geniale studier), eller noen vandrende på svaberg. Vel vitende om at også denne dagen ville middagen bli inntatt i fellesskap og med stor enighet om menyen. Tre retter. Skal det være musserende også i dag eller skal vi bare ha rødvin? Vi har flytt oppå. Som seg hør og bør for sommermennesker. Med flaks.

Har visst godt at der fremme venter noe annet. Det har hjulpet på hengivelsesevnen til samvær og sjeldent fravær av aktivitet. Men nå sitter jeg ensom i båten og ror mot den innerste havn. Ingen andre båter fortøyd der. Det ser kaldt og forlatt ut. Gruer meg. Vil snu, dra tilbake til svabergene men nei – det går ikke. Må fortsette. Ror rasende under høylytte protester. Hva skal dette være godt for? Til hvilken nytte? Likevel, åretakene faste, retningen stø og kursen satt. Der innerst i viken skal jeg bruke tid på å bli vant til stillheten igjen. Langsomt skifte fokus og bli klar over drifter og dype lengsler som strekker seg langt utenfor øyeblikket. Ikke ringe noen. Ikke sette på TV’en. Holde ut brakkvann og mangel på selskap. Og så etter hvert bli klar over hva mer som skal fødes frem. Mer enn denne teksten.

Ukas låt: If you knew what I know

Ukas låt: If you knew what I know.

You would pour it into the world
knowing your actions are loaded with gratitude and benefit

Også If you knew what I know måtte ligge noen år før den kom i produksjon. Stanget i taket med innvendinger som handlet om å innbille seg at en er noe. Men hvem kan la seg begrese av gamle lover nedtegnet i et annet tusentall. Vi skal blomstre! Det er lov å vite noe og ha store innsikter. Det er lov å være grandios i sitt eget. Hurra for tillatelsene. Hurra for innsikter som gjør at vi blir litt mindre offer. Hurra for den indre kraften som lengter etter å skape og dele seg selv med verden. Hurra for oss her på jorden! Nå! Her er If you knew what I know (and I know you do).

Ukas låt: Sail away

Ukas låt: Sail away.

Om, når den store, intense smerten melder seg, om en da kan bli stående og la den gjøre jobben sin, være i den, være den, da kan det hende den forvandler seg til en sang. Forvandler deg til en sang.

Sail away er transformert smerte. Den transformerer også seg selv underveis. Starter med beskrivelse av det ufattelige og ender i frigjøring.

Det som ledet til både smerten og sangen inntraff for 10 år siden. Skrev ikke så mange sanger på den tiden og visste ikke om det jeg holdt på med kunne kalles sanger eller engang musikk. Men så fødtes altså Sail away frem og jeg hadde heldigvis vett nok til å notere og besifre. Ja, til og med lagre.

Omtrent på denne tiden innledet jeg samarbeid med to svenske musikere. Vi møttes midt mellom Oslo og Stockholm for å se på muligheter. Høre hverandres musikk og se hva vi kunne få til. Svett i hendene og kvalm tvang jeg meg til å fremføre Sail away. De ble stille (det er alltid et kritisk øyeblikk når en har fremført noe for første gang og tilhørerne er nødt til å si noe, helst noe positivt, om det de har hørt). Stillheten varte lenge, og til slutt sier en: ”Tror ikke dette er det beste du kan komme med. Du kan vel jobbe videre med den.”

Som den persilleblads singer- songwriter jeg var på den tiden ble det kort prosess. Sangen havnet lengst ned i bunken, og der ble den liggende. Lenge.
Etter hvert presset andre sanger seg på, og våren 2016 bestemte jeg meg. Jeg skulle i studio! Fire sanger som virket verdt å produsere ble presentert og tatt imot av Halstein i SARG studio, Tønsberg. Vi satte i gang arbeidet, som tok noen uker. I løpet av de første dagene skjedde noe merkelig. Midt oppi arbeidet med arrangement og produksjon av de fire låtene gikk jeg og sang Sail away, sail away sail away sail away. Til slutt sa jeg til Halstein at det var mulig vi måtte ta med en låt til, men at jeg var usikker på om den egentlig var noen låt. Han ville naturligvis høre og ble rett og slett begeistret. Fikk med en gang flere idéer til produksjon. Syngende datter ble etterhvert innkalt til studio og la på subtil koring helt i mors smak.

Så fikk altså Sail away være med. Transformatøren. Som ender meg at jeg flytter hjem til meg selv og velvillig slipper sjøkapteinen av gårde. Frihet og lettelse.
Og nå, med utsikt over trebåtfestivalen i Risør, får den bli ukas låt.

https://open.spotify.com/track/7lG9xytJtMljVeIrUgpWgo

Frykt for materien

Frykt for materien.

Så lenge jeg kan huske har den vært der. Frykten for å bli fanget i og av materien. Boliglån og faste utgiftsposter aldri en attraksjon. Tvert imot. Denslags har pekt mot plikter langt ut over det jeg har trodd meg i stand til. Som å stå opp samme tid hver dag, gå til en arbeidsplass med arbeidsoppgaver en ikke selv har definert. For å tilfredsstille noen høyere opp, en institusjon eller organisasjon, for så i neste omgang få utbetalt et fast beløp på konto hver måned. Slik at man kan ha hus og hjem og bil og sykkel og hjørnesofa og kjøleskap fullt med mat og en hel del annet som jeg absolutt setter stor pris på. Bare ikke stor nok. Ikke om det går ut over friheten til å velge hva jeg selv vil vektlegge og bruke tid på. Velge hva som skal leve og blomstre. Noe sjelelig altså.

Kanskje er materien uskyldig. Kanskje krever den ikke alt dette jeg tror. Like fullt har den ruvet som potensiell syndebukk i verdensbildet og derfor blitt det jeg mest iherdig har forsøkt unnvike. Har gjort alt for å vri meg unna forpliktelser og ansvar for det fysiske. Bortsett fra akkurat instrument, mikrofoner og sanganlegg. Forresten, jeg gikk til det steg å skaffe bil for noen år siden. For å kunne transportere rundt instrumentene, mikrofonene og sanganleggene. Men tro bare ikke at det ble kjøpt noen bil. Åneida. Leasing sto som den ideelle løsningen.

Mens jeg har bodd, levd og eksistert på toppen av banker og kursgårder, i atelierer og klosterlignede arrangement, både med og uten bad, har jeg hele veien i fulle drag nytt av å besøke venner som har det som av noen vil kalles vanlige hjem. Der har jeg fått sitte foran TV’en på fredagskvelder og rundt spisebord ved søndagsmiddager. Tryggheten og forutsigbarheten merkbar. Elsket også av meg. Så lenge jeg har fått være gjest.

De siste årene har et kontor fungert som hjem, lokalisert på en bondegård. Har vært villig til å tåle mye for å slippe forpliktelser som lån eller store husleier. Nå er idyllen brutt. Materien har innhentet meg i form av en leilighet som ser skremmende normal ut. Den har både kjøkken, bad, soverom og uteplass. Og hjørnesofa. Jeg har selvfølgelig panikk. All denne boing, skal det virkelig være nødvendig! Skal jeg nå gå frem og tilbake her og flytte rundt på ting jeg strengt tatt ikke har bruk for?

Strengt tatt. Spørsmålet er hvor streng en skal behøve å være. Jeg har i løpet av årene truffet mennesker som har beundret min mangel på tilknytning til ting. Som har sammenlignet seg med meg, og selv syntes de har fremstått som eiesyke materialister. (Det er gjerne hos disse jeg har nytt godt av både taco og lørdagskos samt bursdagsfeiringer inklusiv alt.) De skulle bare vite! Det er langt fra stoisk ro og lang meditativ og yogisk praksis som har ligget til grunn for mine ulike utgaver av hybelliv. Heller ikke reiser til ashrams i India eller te-reiser til Sør-Amerika med dype innsikter som igjen har fått meg til å dra hjem og kaste alt jeg eier. Nei, det er angst! Rå, direkte, reinspikka angst. For materien og de krav den stiller til vedlikehold og kontinuitet.

Nå er jeg fanget inn i ulike abonnement og bestilling av ved. Uro for høye strømregninger og kalde vintre. Jeg ser skeptisk ut panoramavinduene på det som kan bli en hage, og merker til min forbauselse en ro. Mon tro! Kanskje har tiden kommet til å sette føttene helt ned på jorden og vasse rundt i denne utskjelte, sanselige, berikende, vakre materien.

”Jeg har til og med eget bad,”messer jeg til en venn. ”Det er normalt,” messes tørt tilbake.

Normalt eller ikke, håper jeg er klar for materien.

Ukas låt

It ain’t time for holding back no more.

https://open.spotify.com/track/1bx6zlDdiKOOX1a0fCWfdH

Det er merkelig hvor kloke disse låtene kan være, og hvor vanskelige å etterleve!

Klart vi ikke skal holde tilbake; vår livskraft, våre uttrykk, lengsel etter å bli til og ekspandere.
Men hvor skal det skje og hvordan skal det se ut? I hvilken form og med hvem?

Etter endt turné som oppleves som total suksess står jeg der jeg har stått 1000 ganger før: full av energi, lyst og kapasitet. Klar for verden. Hvor skal jeg sette ned føttene? Igjen banker Birigtta på med ordene «Visa mig vägen och gör mig villig att vandra den». Jeg vil både ta tak og ordne opp og vente og lytte. Balansekunst. Birgitta: «Farligt är att dröja, och farligt att gå vidare».
Gjelder å ikke overse øyeblikkets detaljer, alt fra sommervinden i trekronene til bursdagskaken på bordet.
Nå må viljen pleies, strykes medhårs, elskes og holdes. Holdes av klarhet og erfaring. Iver og utålmodighet skal balanseres opp med innsikt og kunnskap. Kunnskap om prosesser og utholdenhet. «Hold dine hester så at jorden pløyes dypt og høsten blir god.» Hvem sa det?

Deilig å bli inspirert av egen musikk. Så må det jo kunne skje med andre også. Hva vet jeg! Liten video her, låten i full lengde i linken lengst opp. Si fra om du liker den. Tusen takk!

https://www.facebook.com/elihellandmusic/videos/1087990524663370/

Ta opp tråden

Ta opp tråden.

Festen er over. For denne gang. Heldigvis er glede og takknemlighet den mest fremtredende ettersmaken. Men har det noen gang vært lett å lande når en har flydd høyt? Over Dovre, over Nidarosdomens spir.

Ned på bakken. Ned til kyrne, og til tomatplantene som roper etter skjøtsel. Ned i materien. Ut av eteren med vingeslag og høybårne opplevelser. Hverdag, kalde fakta. Oppsummering. Det må bli kaffe med naboen snart, for å dele varmen i den sorte drikk og benytte stunden til å formidle noen opplevelser. Fra begge sider av hagebordet.

Hvor krevende er livet egentlig? Jeg mener, hvis en virkelig slapper av. Vil det da finnes en automatikk der som tar hånd om saker? Dette er mitt livs forskningsprosjekt å undersøke. Å ville mye kan være krevende. Hvis jeg tror jeg på egen hånd skal få til alt det jeg vil går jeg lett i lammelse og oppgitthet. Eller stress, meget ubehagelig og lite produktiv stress. Og angst, ikke minst angst. Men angsten kan forvandles har jeg merket. Den er som et hjul som snurrer feil vei. Kraften rettes innover og skaper sorte hull som ikke kan fylles med noe. Om hjulet kan få hjelp til å snurre andre veien, samme hjul, så kan kraften rette seg utover og ha fortegn som glede og skaper- og livslyst. Ja, til og med jubel og henrykkelse!

Hvem og hva i meg er det nå som skal ta opp tråden og føre prosjekter videre. Skrive søknader, kontakte de 22 middelalderkirkene i Vestfold. Engasjere mennesker. Åpne dører. Jeg må vente og se. Lytte. Ri på bølgen når den kommer. Det nytter ikke å piske opp havet selv. Passe på å hvile i det stille og stole på naturkreftene. Klappe katten. Skryte av påfuglungen til påfuglmammaen. Rydde i kjøleskapet. Drikke kaffe. Slippe taket. Gi opp litt og vente. Oppleve fløyelsblomstene og vente på bølgen.