Etter flere år med klassiske sangstudier måtte Eli Helland ta en pause og finne nye veier. Hun satt fast i prestasjoner og idealer og hadde liten kontakt med det levende i seg. Det ble en lang reise, der fokuset i flere år lå på selvutvikling. Hun ville til bunns i hva som motiverte henne, hva som stod i veien og holdt henne igjen, og vite mer om hva som egentlig var så skummelt ved å gjøre det hun elsket aller mest, nemlig å synge for andre sammen med fantastiske musikere.

Pausen gikk etter noen selvgranskende år over i utstrakt konsertutøvelse sammen med noen av landets beste jazz- og kirkemusikere. Etter hvert også med egenkomponert musikk. Kontakten innover er etablert og bevares, og stadig søker hun ny kunnskap om stemmens tekniske muligheter og er nysgjerrig på hva som er neste steg i utviklingen.

På grunn av den reisen Eli helland selv har gjort har hun gode forutsetninger for å kjenne igjen og veilede inn i og igjennom ulike typer utfordringer i forhold til det å formidle det en har på hjertet. Det er den enkeltes egenart som er interessant, og jobben består i å få tak i sine ressurser og bli hjulpet til å bruke både stemme og kropp fordelaktig. Det er en kunst, og en kan behøve både ”speil” og veiledning underveis.